En Wilmanns historie

Jostein Wilmann var en av Norges aller beste syklister. I dette intervjuet tar han et tilbakeblikk på karrieren, og forteller åpenhjertig om sine personlige tragedier.

Sykkelforretningen til Jostein Wilmann ligger et lite steinkast unna Trondheim sentrum. Hvis du står ved Trondheim Torg, og følger Kongens Gate i retning Ila, vil du raskt komme til Ilevollen. Noe av det første du møter her i Ilevollen 2 er forretningen til Jostein, som har lokale i en sjarmerende bygning med vakre utforminger rundt inngangspartiet. Utenfor står et titalls sykler og skinner. Når du kommer innenfor er det imidlertid ingenting som minner oss om eldre tider. Her vil du møte en travel, men imøtekommende, butikksjef ved navn Jostein Wilmann.

Det er en torsdags ettermiddag, og det kryr stadig på med kunder til den populære sykkelforretningen. Hovedpersonen selv er sporty antrukket i en sort t-skjorte med reklame for sykkelmerker, og matchende bukse. Han løper rundt, og gjør seg ferdig med noen arbeidsoppgaver, før han viser vei til personalets kjøkkenrom.

Det er et intimt kjøkken, med en minimal innredning. Sett bort fra kjøkkenbenken hvor de ansatte smører seg mat, finnes ikke stort annet enn et par brune skinnstoler. Jostein skjenker seg en kopp kaffe, lener seg tilbake i stolen, og setter armene i kors.

Ville ikke bli syklist

De fleste kjenner Wilmann som en aktiv syklist fra 70-tallet, samt begynnelsen av 80-tallet. Han har vunnet Telemark rundt hele tre ganger. Han kan også skryte på seg en seier i Rheinland Pfalz i 1979, og en tredjeplass i Tour de l’Avenir samme år. Han deltok på Tour de France tre år på rappen; 1980, 81 og 82. Det er lett å tro at sykkelinteressen kom tidlig. Slik er det imidlertid ikke, skal vi tro Jostein selv.

- Jeg begynte først å sykle når jeg var 17 og et halvt år. Jeg hadde ingen ambisjoner om å bli syklist som barn, og hadde ikke sett for meg noe drømmeyrke. Jeg skulle overta gården etter foreldrene mine. Det var det jeg fokuserte på.

Han vokste opp på farsgården på Viggja. Han minnes en barndom hvor han stort sett gjorde det han ville.

- Barndommen min var elendig, humrer en spøkefull Jostein.

- Neida. Den var fin den. Det var på en tid hvor det ikke eksisterte barnehager og lignende, så vi ordnet oss selv.

Selv om han på denne tiden ikke så for seg noen sykkelkarriere, var han en aktiv liten krabat.

- Som barn var jeg veldig aktiv. Jeg var alltid ute, og bare inne når jeg spiste og sov. Jeg hadde ingen spesielle interesser som utmerket seg noe særlig, men drev egentlig på med alt sammen. Jeg trente mye på skøyter, men når isen ikke var tilstede, måtte jeg ha en alternativ treningsform. Det ble sykling. Jeg stilte på mitt første sykkelritt som 18 åring, og vant. Deretter gikk det slag i slag.

Sykkelkarrieren

Det var i 1980. Wilmann deltok på Tour de France for første gang. Han lå på tredjeplass etter åtte etapper. Da skjedde det som ikke skulle skje. Kransen låste seg i en utforkjøring, og Wilmann ble utsatt for et stygt fall. 200 meter fra målstreken måtte han bli hentet inn fra feltet. Han tapte mye, men nektet å gi seg. Han kjempet seg opp fra en 64. plass etter fallet. Han syklet og trådte på, og endte til slutt på en 14. plass sammenlagt. Fremdeles har ingen nordmann klart å bryte denne rekorden. Det er imidlertid et ungt sykkelhåp Wilmann har tro på. Sønnen Frederik.

- Han kommer til å bli en av de store. Han er absolutt en av de som kan hevde seg i Tour de France, sier en stolt far.

Wilmann prøvde seg i Tour de France tre ganger. De to første gangene falt han. Den tredje gangen skulle han vinne. Det første året hadde vært et prøveår, og etter to år, følte han seg klar for å stikke av med seieren. Nok en gang skar det seg for Wilmann. Han fikk halsbetennelse. Dette sitter igjen som hans verste og sureste minne fra perioden som proffsyklist. Selv om det var nære på seier, var det aldri aktuelt å forsøke seg en fjerde gang.

- Nei. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle sykle touren tre ganger. Jeg skulle jo hjem å overta gården. Dette angrer jeg på i dag. Jeg kunne gjerne syklet løpet tre ganger til, og vunnet.

Wilmann kan fortelle at ingen i familien har drevet med sykling før han, og at han derfor ikke er arvelig belastet. Det han derimot mener han har arvet, er kapasiteten.

- Familien min var veldig støttende hele veien. Men moren min var redd når jeg syklet store tropper i utlandet. Det er jo en risikosport, og det er mye ulykker ute og går. Jeg har selv veltet et par ganger, og brukket noen bein.

Jostein kan beskrive et sykkelmiljø som er godt, og at det kreves mye for å være proffsyklist. Det er ikke rom for noen drittsekker. I hvert fall ikke på toppnivået.

Angrer ikke på doping

Wilmann har aldri lagt skjul på at han ved en anledning har forsøkt doping. På spørsmål om han angrer, kommer svaret bastant.

- Nei. Jeg angrer ikke på dopingen. Det ser jeg ingen grunn til. Jeg tok en pille ved en anledning, men det hjalp meg ikke i det hele tatt. Jeg merket ikke noen effekt, og det ga meg ingen bedre plassering.

- Hva er ditt standpunkt til doping?

- Doping er noe svineri. Det er misbruk av kroppen, og det er ikke bra. Misbruk av medikamenter er feil og galt. Det er farlig. Det er juks, og sånn skal det ikke være. Uansett. Når det er sagt, hjelper det ikke med doping om man er en dårlig syklist. Det er så mye som skal til, og en pille kan bare gi det lille ekstra.

Det er åpenbart at dette er et tema Jostein har sterke meninger om. Ordene nærmest fosser ut av munnen hans, og han rister oppgitt på hodet når han tenker over hvor håpløs situasjonen er.

Wilmann legger ikke skjul på at han synes det er overdreven mye fokus på doping i sykkelbransjen.

- Jeg synes det er mye verre med folk som spiser medikamenter hver dag. Og det er ikke bare syklister som driver med doping. Det er vel omtrent ingen annen idrett som har så mye testing. Jeg vil si det er mye mer doping i fotball, friidrett og andre idretter. I næringslivet er det mange som driver med kokain, amfetamin osv. Det synes jeg er verre, forteller han provosert.

Tøff tid

På det personlige plan, har det ikke alltid vært en dans på roser for Wilmann. Etter hans storhetstid som syklist, ble han ble begjært konkurs på begynnelsen av 90-tallet. Kona tok med seg deres felles barn og flyttet til Tyskland. Jostein mistet samværet med barnet sitt, og kampen begynte.

- Sønnen min hadde blitt dratt med til utlandet, og jeg kjempet mot et ubrukelig rettssystem for å få samværsrett. Det er selvfølgelig det verste som kan skje. Å bli forlatt på den måten. Jeg ble nedkjørt, både psykisk og mentalt. Jeg mistet gården, men kjøpte den selvfølgelig tilbake igjen etterpå. Det tok meg tre år å kjøpe igjen gården, men mye lengre tid å stable meg helt på beina etter en slik opplevelse. Jeg sitter ikke igjen med noe positivt bilde av rettssystemet. Respekten eksisterer ikke. Systemet  har kostet meg så mye, sier en tydelig oppgitt Wilmann.

Wil mann nektet å gi opp, og skulle reise seg igjen. Det krevde sterk innsats, men han greide det som en periode så umulig ut. Kona og barnet returnerte til Norge.

- Jeg jobbet knallhardt. Man må stå på, og bestemme seg. Selv om noe er teoretisk umulig, er alt mulig hvis man bare bestemmer seg, og går inn for det. Jeg startet sykkelbutikken, og det gikk bra. Det er veldig fin beliggenhet, med trikk og buss rett utenfor. Jeg kunne aldri plassert meg midt i byen.

Forholdet med den daværende konen er slutt for lengst, og Jostein har siden den gang fått en datter fra et annet forhold. Dette har også tatt slutt, og nå nyter han singellivet. Han utelukker likevel ikke at han kan finne den rette igjen.

- Hvis man jobber litt med saken, så dukker det vel opp noe, smiler han lurt.

Det virker ikke som han har noe hast med saken, og det ser ut til at han har et veldig avslappet forhold til det å være singel. For en sykkelinteressert mann som Jostein, er kanskje kjærligheten for sykler sterkere enn kjærligheten for det motsatte kjønn…

Arbeidsjern

Kombinasjonen å eie både butikk og gård, har han ikke noe problemer med. Jostein sliter med å sitte stille, og må ha noe å henge fingrene i.

- Det går helt fint å kombinere. For en vanlig mann ville det kanskje vært vanskelig. Men jeg har alltid vært aktiv, og mener at man får ikke noe igjen, dersom man ikke jobber for det. For meg er det ikke noe livskvalitet å sitte på ræva uten å gjøre noe. Jeg vil ikke ha fri. Jeg trenger noe å gjøre.

Wilmann er nemlig redd for samfunnsutviklingen, og mener de viktige verdiene er i ferd med å forsvinne.

- Det virker som det materielle er det eneste som teller. Og folk skal ha fri hele tiden. Slik var det ikke før, sukker han oppgitt.

Jostein spøker med at mange kanskje vil tro han har ADHD, så aktiv som han er. Han er rask med å kommentere at dette egentlig ikke er noe å spøke med, men man kan trygt konkludere med at mannen lever opp til navnet Wilmann.

Navn: Jostein Wilmann

Alder: 57

Sivilstatus: Singel

Utdanning: Yrkesskole og landbruksskole

Ser opp til: Ingen

Misliker: Feighet

og falskhet.

Beste egenskap: Ærlighet.

Verste egenskap: Lite strukturert, og litt for aktiv.

Redd for: Utviklingen i samfunnet.

Hobby: Butikken er både hobby og jobb.