Spiser sild i rød grilldress

Linda Eide begynte å røyke da hun var syv, men sluttet i en alder av ni. Hun sykler til jobben hver dag og elsker sild. Nå er hun i gang med siste sesong av Norsk attraksjon.

– Å eta sild! Da e so godt altso. På brødskiva, innlagd sild, all type sild.

Linda tar en grådig slurk av Tine lettmelk-kartongen mens hun svarer på spørsmålet om hva som er hennes favorittmat. Hun klør seg i hodet og smiler – med hele ansiktet. Kantina på NRK Hordaland er snart tømt, men Linda sitter fortsatt igjen.
– Jeg er glad i mat, men spiser helst fisk og lykkelige dyr. Industridyr spiser jeg lite av. Men smalahove er veldig godt!

Dritbillig grilldress
Siden 1990 har vossingen jobbet i NRK. Hun har skrevet bøker og jobbet i radio, men mest kjent er hun nok fra programmet Norsk attraksjon. Ikledd den røde grilldressen reiser hun rundt i Norges land for å vise oss de ukjente attraksjoner vi ikke finner i guide-boka.

– Fortell om grilldressen.
– Grilldressen! Den kjøpte vi på Obs til halv pris av halv pris. Dritbillig. 199 kroner. Fantastisk som arbeidsantrekk – lett og ledig.

I januar kommer tredje og siste sesong av Norsk attraksjon. Også denne gangen dukker Linda opp i grilldress.

Valgets kvaler
– Jeg tenkte først at bunad ville passe til serien, men den tanken slo jeg fort fra meg. Så tenkte vi sammen i redaksjonen; hva er omtrent det samme som bunad, men som likevel ikke er bunad? Jeg tror faktisk det var min svenske kjæreste som kom på at grilldressen var motstykket til bunaden. Og slik ble det. Men prøv aldri å slukke en brann med grilldress, det fungerer ikke!

Linda lener seg tilbake og gliser. Hun forteller historien om da hun prøvde å kvele en flamme med grilldressen.
– Nå har jeg to dresser igjen, det finnes ingen flere på markedet. Jeg har til og med ringt fabrikken som lagde dem og spurt om de ikke kan produsere flere. Men nei, ikke sjans.

Slutter på topp
Linda beveger seg ut fra kantina. Hun rydder av bordet og tar siste slurk av melken. Alle hilser på Linda i gangen. Hun hilser tilbake, smiler og vinker. En mann ler når han ber henne om å få kontroll på alle arkene hun sender ut i hytt og pine. Linda storskratter tilbake.

På redigeringsrommet sitter hun sammen med en klipper og jobber med neste sesong av Norsk attraksjon.
– Nå må jeg si som Kristin Halvorsen sa da hun gikk av; «Nå er det på tide å slippe til noen andre.» Vi har hatt det utrolig gøy med serien, men nå har jeg ingen flere triks. Man må slutte når man er på topp.

Linda lager en grimase. Hun tar ikke seg selv så høytidlig.

Pessimistisk, nedpå og glad
Er du en fan; vær ikke redd. Linda har fere planer, men dem kan hun ikke snakke høyt om enda. På redigeringsrommet henger tegninger, plakater, kort og en uttøyningsinstruksjon.
– Jeg bruker ikke den der, altså. Jeg bruker andre uttøyningsmetoder. Hun peker på uttøyningsillustrasjonene og rister på hodet.

På toppen av en bokhylle står det stablet flere bruktepappkrus ved siden av et rødt eple og hundrevis av ark. Redigeringsrommet er Lindas andre hjem.
– Beskriv deg selv med tre ord?
– Åh nei! Nå blir jeg flau. Kan ikke noen andre beskrive meg i stedet? Okei; Pessimistisk. Nedpå. Tidvis sterkt glad. Var det tre ord?

Skjøt tysker med sprettert
Linda er ikke høy på seg selv. Hun liker ikke å skryte, men hun ler mye. Og ofte. Rynkene ved øynene er av den typen man får av godt humør.

– Hvilken barndomsopplevelse husker du best?

Hun plasserer hendene på fanget, trekker pusten og trekker raskt på smilebåndet før hun forteller.
– Hvorfor er det en kriminell historie som dukker opp i hodet mitt først? sier hun.
– En kompis og jeg hadde lagd hver vår sprettert. Vi pleide å sitte på en haug å skyte steiner ned mot bilene. En dag traff vi en tysker. Han stoppet bilen og gikk ut. Jeg ble livredd, hjertet slo i hundre. Vi ble ikke tatt, men jeg har aldri siktet på biler med en sprettert igjen. Men jeg fortsatte å røyke, da.

Sluttet tidlig å røyke
Linda hever øyenbrynene, ser spørrende ut i lufta. Som om hun prøver å unnskylde seg selv.
– Fattern var sjømann, så jeg pleide å stjele sigarer, sigaretter og sigarillos fra tobakksskapet hans. Jeg begynte å røyke da jeg var syv. Men da den ene storebroren min ba meg slutte, så da sluttet jeg. I en alder av ni år. Jeg er som regel snill og gjør som jeg blir bedt om.

– Hvordan er alvorlige Linda?
– Jeg er glad, men bekymret også. Linda ser ut i lufta og river seg i håret for å demonstrere.

Bedre uten bil
– Vi forbruker oss i hjel her i landet. Kjører bil hit og dit, ofte helt alene i bilen, sukker hun.
– Mange har en holdning om at «det er kun det som skjer akkurat nå som gjelder», det mener jeg er helt feil. Vi må tenke på framtida også. Det er forferdelig hvor fort vi ødelegger ting, vi må få ned utslippene. Jeg vil ikke oppleve enda en vinter der jeg må hoste på vei til jobb.

For Linda sykler nemlig til jobb. Eller løper. Hver eneste dag, året rundt. I shorts til midten av oktober.

– Jeg har ikke bil. Jeg orker ikke tanken på eie bil. Da jeg kvittet meg med den fikk jeg et mindre bekymringsfullt liv.

Eplekjekk
Det er tirsdag og klokken er litt over to. I kveld skal Linda spille badminton. Til tross for at hun har spilt badminton i tre år, mener hun selv at hun ikke er spesielt god. Hun tar et tygg av det røde eplet i hyllen og setter godt til rette i stolen. Hun ser seg raskt om og “ytter eplet lenger bort.
– Ikkje ta da med i bildet, då framstår eg so ekstremt sunn og da e eg ikkje. Eg et berre sild, og da får halda!