Hakuna matata

2. februar 2009 12:18 av Mona Jønvik 

Kunst er et innholdsrikt begrep, og folk tolker dette på forskjellig måte. Det som er søppel for noen, kan være kunst for andre. For meg er kunst noe så enkelt som Walt Disney-klassikeren The Lion King, som er et mesterstykke innen animasjonsfilm.

Nydelig afrikansk musikk og vakker soloppgang er det først som møter oss. En film som varmer både kropp og sjel. En film som gleder og forergrer. Historien om løven Simba, som gleder seg til en dag ta over som konge etter sin far. Når Simbas far dør ”mystisk”, bebreides sønnen og han tvinges til å forlate løvenes rike.

Vi blir med på Simbas forsøk på å klare seg i den store verden. Vi får blant annet treffe marekatten Timon og vortesvinet Pumba, som er med på skape en genial og morsom film. Vi får også være med på turen tilbake til løveriket, når Simba skal gjenvinne sin plass som Løvenes Konge. Familiefeider og uhyggelige hyener er bare noe av det Simba møter på sin vei. Men til syvende og sist overvinner kongen alt.

Selv om jeg for lenge siden var ferdig på barneskolen, synes jeg ikke det er noen skam å fortsette å la meg fascinere av denne filmen. Den er, etter min mening, den beste animasjonsfilmen i manns minne. Den tar opp små og store problemer i livet, og får frem både latteren og gråten. Bare det at Sir Elton Herkules John har bidratt med musikk til filmen er imponerende i seg selv. Hva er ikke mer kunst enn den mannen, tenker nå jeg. Den homofile fargeklatten fra England som aldri slutter å forbause oss med sine noe spesielle og sære kles- og brillevalg. I tillegg til at han er flink til å synge. Ja mannen er genial!

Dette er en film som bare fortsetter å engasjere meg. Jeg slår på tv’n, lener meg tilbake og synger med:

Hakuna matata, what a wonderful phrase.

Hakuna matata, ain´t no passing craze.

It means no worries, for the rest of your days.

It´s our problem-free, philosophy.

Hakuna matata. 

Ja, dette er kunst.

Stengt for kommentarer.