– Eg er ikkje redd

Brynjar Bergh (29) var bare guttungen da han oppdaget at gitarer kan skifte gir. Han har en button på brystet med teksten: “Eg er ikkje redd”, og en ananas å holde seg fast i. Fredag 28. januar entret ni mann store The Daily Hum Byscenen som en del av musikkfesten Trondheim Calling.

Bergh møter oss på Ramp pub og spiseri på Svartlamon. Han sliter med et glass vann etter gårdagens konsert under Trondheim Calling. Den tynne, blonde og noe lurvete mannen har cordbukser, et oransje strikket skjerf og blå vindjakke. Øynene gløder når han begynner å snakke. Den umiddelbare følelsen er av en mann med mye på hjertet. Med bred stjørdalsdialekt forteller han at bandet var en kollektiv oppstandelse, etter et ad-hoc konsertinnfall på nyttårsfesten 08/09, i studentkollektivet “huset i skogen”, på Rotvoll. Med kontrabass, gitar, banjo, rytme-egg, kazoo og megafon på mikrofonstativ braka det løs. Konserten utvikla seg gjennom coverlåter av jazzmann Frank Crumit og over i Tom Waits. Til å begynne med var de fire mann, men bandet vokste etter hvert. Ni medlemmer har de blitt, to gitarer, to perkusjonister, bass, trommer, tangenter, trombone, og Bergh med vokal og rytme-ananas. På Storåsfestivalen kasta de rytme-egg på publikum, på By-scenen plastikkblomster. Konsert med The Daily Hum kan fort bli en fargerik opplevelse.

Samba og Grunge
- Du skriver låtene?
- Ja, men blir veldig mye påvirket av andre.

Bergh forklarer ganske enkelt bandet hvordan han vil ha det her og der, så gjør gutta noe i den retningen, eller de finner på noe eget som ofte er mye bedre. Den tynne blonde mannen er ingen hard leder. De jammer mye, utfordrer hverandre hele tiden. Som en unge som lærer seg å gå.
- Før var vi litt skranglete, men nå har vi begynt å bli flinkere og samspilte.
- Du er jo en ganske fremtredende figur i bandet, står forran med rytme-ananas. Hva er greia med den?
- Jeg hadde brukt den mye når jeg tok opp EP-en “Its raining in Brasil”,  ei konseptplate jeg laga sommeren 07. En fusjon av grunge og samba.

Den har blitt en slags krykke forklarer han, noe å holde fast på, i mangel av gitaren.
- Jeg spiller egentlig gitar, men er flinkere til å synge uten, og man må jo ha ett eller annet å gjøre på scenen.
Bergh prøvde først å holde rytmen ved å klappe på kroppen, men det ble ikke nok.
- Det er sånne Daniel Johnson-fakter, man får litt spasmer, klarer ikke helt å holde seg i ro.

Musikkvideo
Bergh forteller at han for noen dager siden ble oppringt av noen studenter ved Norges Kreative Fagskole.
- De skal lage en musikkvideo med oss. Kanskje en story, så slipper vi å være med selv, eller kanskje kan vi være statister. Ikke en sånn scene hvor vi står gjør oss til uten å spille på ordentlig.
- Mye som skjer for tiden?
- Ja, det er plutselig mye på gang. Vi øver to ganger i uka nå.
- Neste gig?
- Vi skal være med på en støttekonsert for UFFA i februar, på Blæst. Der har de spilt flere ganger tidligere.
- Og i april skjer det noe hemmelig. Vi sier ifra litt før den tid om hva det er. Jeg gleder meg som en unge.
- Plate?
-  Vi har ikke råd, men vi jobber med saken. Om noen vil spandere er det jo fint, smiler Bergh med hevete bryn, – men vi må vel gjøre det sjøl. For en bransje, dette er kjempefett å drive med, men ikke noe å leve av, sukker han og ser litt i taket.
Brynjar Bergh er helt avslappet, men glimt i øyet og et lurt smil avslører en dedikert musiker.

Fatterns vinyl og kasetter
- Hvordan kom du inn i musikken?
- Det øyeblikket jeg lærte meg å beherske platespilleren fant jeg mye av fatterns rare vinyl. Spike Jones og sånne moroplater fra femti og sekstitallet. Også Øystein Sunde og Knutsen og Ludvigsen og alle de der. Også hadde søsteren min ungdomsmusikk. Dumdum-boys og The Contenders.
Bergh blir ivrig, og lener seg fram over bordet.
- Jeg husker en fet sang, hvor det hørtes ut som gitaren skiftet gir! Først mange år senere fant jeg ut at det kalles modulering, forklarer han og viser med hendene på luftgitaren.

- Også fikk jeg noen kasetter av søsteren min i elleveårsalderen. Beatles, Motorpsycho, Turtlerace og Nirvana.
Deretter kom grunge-greia, og han begynte å spille i band, og etter noen år begynte han som bassist i slackerpunk-bandet Lone Gunmen. Han har knust gitaren to ganger, og skal aldri gjøre det igjen.

Da han var sytten år gammel sneik han seg inn på spillestedet Blå i Oslo og oppdaget brazilian beats, samba og bossanova, da DJ Malin spilte. Det har også påvirket han en del.
- Man er jo i en formingsprosess i tenårene.

- Favorittinstrument?
-Trommer, nei gitar, nei det er vanskelig. Det blir nok trommer, det kan man nemlig spille selv om man er døv! Bergh spiller mange instrumenter, blant annet bass, gitar, trommer og ananas, men tilstår etter litt mas at han ikke er videre god på ukulele.
- Gode spillesteder?
- Det var moro å spille på By-scenen. Fint å ha god plass. Vanligvis pleier vi å dunke inn i hverandre. Månefisken i Oslo var også veldig bra. Og UFFA var en bra scene, sier han. Håper de får bygget opp huset, ungdommen trenger et sted å spille punk.
Men Berghs beste scene var i Åsen, i skogen ved hytta til gitaristens onkel.
- Fem publikummere, men en av de beste konsertene, ler han.

En småby å flytte fra
- Du er fra Stjørdal, hvordan var det å vokse opp der?
- Som småbyer flest vil jeg tro, man finner de tilnærmet likesinnede, også gjør man det man må gjøre hvis man ikke vil spille i korps eller spille fotball. Og det fine med å vokse opp på et lite sted er jo at man etterhvert blir så stor at man kan flytte derifra. Det var fint. Derfor har jeg lyst til å flytte til et sånn lite sted, slik at sønnen min kan vokse opp og få gleden av å flytte vekk, dra ut og oppdage. Jeg mener, tenk på ungene som har vokst opp i New York, de synes sikkert ikke det er særlig imponerende å vokse opp der. Det er jo mye kulere å komme til byen og bli litt imponert og perpleks. Men jeg tror jeg blir her i byen lenge enda, avslutter Bergh mens telefonen hans spiller opp til dans fra jakkelomma. Dagen etter konsert er ikke fridag, og øving står på programmet.