“Jeg skal faen ikke dø!”

Joakim Storvold (26) har en historie ikke alle er i live til å fortelle. Han har svevd mellom liv og død, men smiler mer enn noen gang.

Smilet hans er smittsomt. Gløden i øynene gir varme til hele det litt kjølige, dunkelt belyste rommet. Den grå t-skjorten avslører timevis med tålmodighet under nålen. Svart blekk fyller så godt som hele høyrearmen, og halve venstre. En stolt ridder med skjold og sverd på den ene armen. En vakker, mystisk kvinne på den andre. Et todagersskjegg rammer inn ansiktet hans. Han smiler.

Den selvutnevnte ”Superjoakim” synes det er vanskelig å svare på spørsmål om seg selv. Det synes ikke så godt utenifra, men han har en sterk historie bak seg. En historie ikke alle er i live til å fortelle. 14. mai 2010 publiserte Joakim et innlegg på den daværende bloggen sin. Innlegget fikk flere hundre kommentarer:

”Legen min ringte meg den 11.05.10 kl. 16.25, og jeg forsto med en gang hva som var på gang. Jeg trodde jeg var forberedt, men beskjeden kom allikevel som et sjokk. Livet mitt ble snudd på hodet, og tankene løp løpsk. Jeg fikk beskjed om å tenke positivt, men det var fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke en hemmelighet… Jeg har kreft, men jeg skal faen ikke dø! Det hadde blitt for dumt, rett og slett”.

Den 26 år gamle trønderen, født og oppvokst i Trondheim og Klæbu, har gitt seg selv kallenavnet ”Superjoakim”. Han sier ikke så mye om hvorfor, men historien hans forklarer det meste. Han har mye å fortelle. 

Joakim henter et par vedkubber, dytter litt avispapir under dem og tenner en fyrstikk. Papiret tar fort fyr og krøller seg sammen mens flammene slikker seg oppover veden. Den halvmørke stuen fylles av beroligende knitring, og duse skygger kastes over bildene på veggen. Gardinene er trukket for, og TVen prater med seg selv i bakgrunnen. Joakim dumper ned i hjørnet av den store sofaen, trekker beina opp under seg og smiler.

- Hvem er egentlig Joakim Storvold?

- Uff, det er så vanskelig å svare på. Som liten var jeg sinnsykt sjenert, men aktiv læll. Jeg slutta å være sjenert på videregående, omtrent. Jeg er vel generelt snill og grei og sånn, og det er aldri noe kødd og trøbbel med meg. Tipper at venner av meg synes jeg stiller opp og er til å stole på, og så liker jeg å tro at folk ser på meg som både arbeidsom og målrettet, ler han.

Tjueseksåringen har boltret seg alene på de hundre fine kvadratmeterne i snart to år. Leiligheten rett ved Studentersamfundet har han pusset opp selv, og boligmarkedet har blitt som en slags hobby. Nå som oppussingen nærmer seg slutten og leiligheten er plettfri, vil han i gang med et nytt prosjekt. Men rastløs, det er han ikke, for han kunne sittet stille i en uke i strekk uten problemer, mener han. Mye tid i sofaen ble det kanskje under sykdomsperioden, men nå er han tilbake i full jobb som grunnlegger, eier og butikksjef for SmartProfil AS.

- Målet om å gjøre butikken min til en så bra arbeidsplass som mulig, er veldig viktig for meg. Selv om jeg fortsatt er førti prosent sykemeldt, tar jeg meg ofte i å jobbe fulltid og enda litt til, smiler han og sjekker iPhonen for nye meldinger.

Han husker hver eneste dag fra sykdomsperioden som om det skulle vært i går. Etter ukesvis med noe han trodde var en kranglete forkjølelse og noen nervepirrende timer med søk på nettet, tok Joakim det store, vanskelige steget. Han dro til legen for å avkrefte den skremmende mistanken han hadde. Resultatet ble ikke helt som han hadde håpet på. Dagen etter ble han sendt på ultralyd, og det tok ikke mange timene før han fikk telefonen. Testikkelkreft. En relativt rask operasjon fjernet den ondartede svulsten, og det var en lettet Joakim som dro hjem fra sykehuset etterpå. Det varte ikke så lenge, for etter neste sykehussjekk, publiserte han innlegget med tittelen ”breakdown, again”:

”Da jeg dro på sykehuset for å ta CT-røntgen og blodprøver i går, var tankene utelukkende positive. Formen var fin og innstillinga positiv. Overraskelsen ble mildt sagt sjokkerende da overlegen kunne fortelle, bare femten sekunder etter at jeg hilste på han, at kreften hadde spredt seg til lymfene. Det sier meg ikke noe særlig annet enn at det er alvorlige saker. Behandlingen starter allerede på mandag, og det blir cellegift i lange baner. Hver dag i neste uke skal jeg motta gift i åtte timer på sykehuset. Høres det ikke fantastisk ut? Jeg får håpe jeg blir frisk til slutt, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rævva”.

Etter sjokkbeskjeden ble sykehuset hans andre hjem. Behandlingen foregikk i bolker: en uke med behandling, så to uker pause. Så behandling igjen. Det gikk sin gang, og Joakim ble verre og verre ettersom tiden gikk. Med konstant kvalme og en temperaturgrense på 37,5 grader, ble han innlagt på isolat da feberen steg til 40 grader med en gang etter første behandling. I løpet av de fjorten dagene med pause, lå han elleve av dem på isolat på sykehuset med ørepropper i ørene for å stenge lyden av cellegiftmaskinen ute. Han blir fortsatt kvalm bare av å tenke på lyden. Fra operasjon til behandlingens slutt gikk det nesten fem måneder.

- Hvordan kom du deg gjennom det?

- Jeg prøvde å tenke positivt, for jeg hadde jo egentlig ikke noe valg. Å gi opp var aldri noe alternativ. Jeg fikk mye støtte fra venner og familie, og
så belønnet jeg meg selv etter hver behandling. En ny mac, fotballkamper, tatoveringer og sydenturer hjalp litt på humøret. Det verste var å se at familien og vennene mine hadde det vondt, forteller han.

Lillesøster Therese omtaler dagen storebroren fikk diagnosen kreft som den verste i hennes tjueto år lange liv. Hun beskriver Joakim som en person som alltid setter andre før seg selv. Sykdomsperioden var intet unntak.

- Jeg husker veldig godt den dagen vi skulle besøke Joakim på sykehuset for første gang. Vi er en søskenflokk på fire, og Joakim er eneste gutt. Vi tre søstrene hadde grått hele dagen, og vi gruet oss fryktelig til å se han. Jeg forestilte meg at han skulle ligge utslått i en seng og se døende ut, men da vi kom inn ble vi møtt av et stort smil og et hverdagslig; ”halla, skjer a?”. Det er så utrolig typisk han, og humoren hjalp nok både han og oss gjennom den vanskelige tiden, forteller Therese.

Det har blitt mørkt ute. Joakim lar fingrene fare over det hvite mac-tastaturet, og blir stille i et øyeblikk før han smiler igjen. Ikke bare med munnen, men med hele ansiktet. Spesielt øynene. Den vinterbleke trønderhuden forsvinner i varmen fra smilet. Han byr på et glass cola før han setter seg til rette i sofaen igjen. Peisen knitrer fortsatt ivrig i bakgrunnen.

- Jeg er avhengig av macen og iphonen min, ler Joakim selvironisk. 


Han sjekker facebook og twitter som det første han gjør om morgenen og det siste han gjør før han legger seg. Det er vel kanskje derfor han nevner det å stå opp om morgenen som noe av det vanskeligste han gjør. Bare fordi han er så fryktelig, forferdelig trøtt. Og det er har ingenting å gjøre med at sykdommen fortsatt gjør at han blir fortere sliten, for han har alltid vært en syvsover.

Ordet ”kreft” kan være skremmende for de fleste, og det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til sykdommen, både som pasient og pårørende. Den tidligere sjenerte gutten i Joakim forsvant med tid, og under sykdomsperioden delte han tanker, følelser og historier med tusenvis av lesere på bloggen sin.

- Jeg blogger fordi jeg stadig vekk føler en trang til å fortelle om ting som er artig eller som irriterer meg. Og så er jeg jo litt glad i å skrive og sånn, så kombinasjonen av det blir vel en blogg. Jeg har holdt på lenge, men da jeg ble syk fungerte plutselig bloggen som en ekstra støtte for meg. Jeg fikk støtte fra både folk jeg kjenner og totalt fremmede. Dessuten var det greit å ha et sted å skrive alt ned, for da slapp jeg å fortelle det til alle hele tiden. Det hjalp meg en god del, sier Joakim og titter ned på skjermen. Han dytter borti en knapp så skjermen lyser opp igjen.

- Ser du på kreften som et vendepunkt i livet ditt?

- Ikke nødvendigvis et vendepunkt, men jeg ser nok litt annerledes på ting nå enn jeg gjorde før. Da jeg var syk tenkte jeg mye på både fortid og fremtid, og spesielt mye på livsverdier og sånt. Å gå fra å ha full jobb og et travelt liv, til null timer jobb og langvarig sykdom var en stor forandring, og det gjorde noe med meg. Jeg innså at det ikke er så forferdelig om man ikke får lån til bilen man ønsker seg. Det er ikke så farlig om det er drittvær ute og det er ikke the end of the world om man fortsatt har følelser for ekskjæresten, sier han alvorlig, men med glimtet i øyet fortsatt tilstede.

I løpet av de første tre årene etter endt behandling må han tilbake til sykehuset for blodprøver fire ganger i året. Kreften forsvinner ikke med det første, selv om den er ute av kroppen. Hadde det ikke vært for alle prøvene han må gjennom og operasjonsarrene han alltid vil ha på kroppen, ville han gjort sitt beste for å fortrenge og glemme alt. Han sitter lett henslengt i den dype sofaen og forteller om liv og død mens han kaster telefonen fra en hånd til den andre.

- Alt blir satt i perspektiv og småting blir ubetydelige når man har svevd mellom liv og død. Er været dårlig, kle på deg. Man må brette opp ermene for å gjøre det beste ut av livet. Det er ingenting som blir bedre av å tenke negativt, sier han og tar en stor slurk av colaglasset.

- Trodde du noen gang at du skulle dø?

- Nei, egentlig ikke. Det er så fjernt, liksom. Men selv om oddsen er bra og de fleste blir friske, så er det fortsatt mange som dør av sykdommen. Jeg prøvde bare å tenke så positivt som overhodet mulig, sier han med et smil om munn.

Joakim går over det mørke tregulvet for å legge et par nye vedkubber i peisen som tviholder på de siste glørne for ikke å brenne helt ut. Rommet fylles på ny av hjemmekoselig peisknitring og varme i det kubbene tar fyr. Joakim setter seg i den hvite lenestolen denne gangen, og plasserer macen på fanget. Han smiler lurt i et par sekunder før musikk overdøver peisen. Aleksander Withs velkjente stemme fyller rommet, og Joakim forteller om bestekameraten og om hvor viktig vennskap er for han. Men hva med kjærligheten? Det er mer enn god nok plass til to på de hundre selvoppussede kvadratmeterne Joakim lever ungkarslivet på.

- Nå er jeg et sted inne i etableringsfasen. Jeg har allerede en fin leilighet og egen butikk. Jeg mangler bare en dame, stasjonsvogn og et rekkehus, ler han og kan fortelle at han ser på seg selv som en ungkar. Selv om han ikke jakter så aktivt, ser han etter drømmedama. Han byr på mer cola og nynner lurt til musikken. 

I begynnelsen av november skrev Joakim innlegget med tittelen ”Frisk som faen!”:

”Start på helvetet: 11.05.2010. Foreløpig slutt: 04.10.2010. Det har gått nesten fem måneder siden jeg fikk beskjeden om at jeg var alvorlig syk. Sommeren har vært et sammenhengende mareritt, men alle opp- og nedturene er herved over. Takk og pris for det. Og til alle dere som har fulgt med, tusen takk for støtten gjennom den elendige perioden av livet mitt som nå, forhåpentligvis, er over. Måtte elendigheten holde seg unna for godt”.

Fredag 4. februar 2011 fikk Joakim den endelige beskjeden. Han er helt frisk.