En annerledes redaktør

20. mars 2011 18:09 av Karstein Sollid 

Tiger Garté har skrevet bok om råning og oppveksten i Surnadal, og delt en bokpris med Jo Nesbø. Nå har han flyttet til Oslo for å skape mer rock and roll i forfattermiljøet.

- Vil du ha rock and roll må du komme til Juritzen forlag, og vil du ha det jævla kjipt, kan du gå til et av de store forlagene, sier han med glimt i øyet.

Men det er liten tvil om at han mener det, der han sitter på kafeen i operaen i Oslo. – De store forlagene satser ikke nok på unge forfattere. Det blir ikke satset nok på ny norsk litteratur. De er mer opptatt av å holde fasaden som store forlag, og fusjonere og kjøpe opp distribusjonsledd, og den biten der, enn å satse virkelig hardt på forfattere. Tiger har selv gitt ut to bøker på Aschehoug, men følte aldri at han fikk den oppfølgingen han trengte, og gikk derfor over til Juritzen forlag. I høst ble han redaktør i forlaget, som er heleid av Arve Juritzen, og ble startet under mottoet: “å skape et forlag som er en liten hissig mygg i et dovent boklandskap av mette humler.”

En liten hissig mygg, med en sulten Tiger på laget kan ikke slå feil. Forlaget har første, andre og ellevte plass over de mest solgte bøkene i landet akkurat nå, og to av dem er debutanter. – De andre forlagene klarer ikke det, fordi de ikke fronter forfatterne sine nok, sier Tiger, og legger til at han synes det er like givende å jobbe med å utgi andre forfattere som å gi ut bøker selv.

Tenker nytt: Tiger Garté satser på nye norske forfattere. Foto: Karstein Sollid

Tiger jobber med å finne nye norske forfattere, og å finne utenlandske bøker å oversette til norsk. – I tillegg har jeg hatt ansvaret for å selge utgivelser i utlandet, og opprettholde kontakten med utenlandske agenter. I fjor var jeg blant annet på verdens største bokmesse i Frankfurt. Det er viktig med et godt nettverk, og skaffe seg kontakter. Tidlig i april skal jeg til London på en bokmesse der, for å finne utenlandske bøker vi skal oversette, snakke med agenter og andre forlag. Så blir det vel tid til å feste litt, og se litt fotball og sånn, ler han.

Og med navnet Tiger er det lett å få kontakter.

- Navnet mitt har helt klart hjulpet meg en del. Om du heter Bjørn Kåre for eksempel, så er det ingen som husker det.  Blant tusenvis av agenter er det lettere å huske mr. Tiger. Det som skjer er at jeg er på fornavn med veldig mange, selv folk jeg har møtt bare en gang. Det er jo genialt egentlig. Det er et spesielt navn, som også gav meg litt trøbbel i enkelte perioder. Men nå er det bare positivt, sier Tiger.

Tjueåtteåringen har vært mye i media i de siste fire årene, men ikke alle oppslag har vært like positive. – En periode var jeg tredje mest omtalt i mediene i Norge i flere dager på rad, sier han, nærmest litt oppgitt. – Selv med kriger i verden. Det var ikke bare gøy. Jeg fikk til og med drapstrusler. Det gikk nok litt inn på både meg selv, og mine nærmeste. Jeg orket ikke gå i butikken en gang. Grunnen til oppslagene var at Inga Dalsegg malte et nakenportrett av forfatteren på veggen på et hotellrom i Molde. I etterkant av episoden ble det blant annet lagt ut en meningsmåling i en nettavis om hvorvidt dette var kunst eller ikke, og 35 000 brydde seg nok til å stemme.

Senest i høst lot han seg avbilde i Dagbladet, naken i en potetåker. - Ingen av disse episodene har vært planlagte mediestunt, men jeg er meg selv, og havner av og til i litt merkelige situasjoner. Jeg tråkker kanskje vel langt av og til, men jeg synes det er morsomt å gjøre ting som ikke alle andre gjør. Det blir veldig kjedelig om alle gjør det samme hele tiden.

Redaktøren forteller at denne type oppslag i media, har bidratt til et litt feil bilde av ham som person. – Folk har kanskje fått et feil inntrykk av meg. Og det skjønner jeg egentlig veldig godt, ler han. – Mange som ikke kjenner meg personlig blir ofte veldig overrasket. For eksempel når jeg er ute på byen, og folk jeg ikke har snakket med før kommer bort til meg, kan de si midt i samtalen at: ”Du er jo faktisk hyggelig! Du er ikke bare drittsekk.” Det er litt trist. Jeg går for eksempel aldri forbi en tigger på gata, uten å gi ham penger. Jeg har et innebygdt behov for å se andre mennesker, og hjelpe andre folk. Det tror jeg veldig mange ikke er klar over.

Tidligere har du sagt at du ikke liker å angre på ting. Men hvis du kunne gjort om igjen én ting i livet, hva skulle det vært?

Det blir stille. Tigeren tenker.

- Det er veldig vanskelig. For hvis jeg bare endret på en liten ting langt tilbake i tid, så kunne det ha skiplet hele gangen frem til hit. Så det er veldig skummelt å angre på ting. Forresten. Jeg anger på at jeg ikke brukte begge hendene på det Dagbladet-intervjuet. Det nakenbildet i åkeren. Til å dekke for mer. Den mest vanlige replikken jeg får høre på byen når jeg møter ukjente folk er: ”Jeg har sett tissen din”. Eventuelt at jeg ikke ba om å få se det bildet før det kom på trykk. For det trengtes to hender der, ser jeg i ettertid.

En ting han definitivt ikke angrer på, er utgivelsen av debutboken Burnout, om råning, mobbing, og en oppvekst på bygda. – Jeg startet vel litt å skrive notater til den første boken min i løpet av det siste året jeg bodde hjemme i Surnadal. Norsklæreren min, Einar Sødergren hadde tipset oss om at det ikke hadde vært gitt ut noen råneroman i Norge, og miljøet i et lite samfunn som Surnadal. Jeg tenkte vel egentlig ikke noe mer over det da, men det lå nok litt i bakhodet på meg.

Boken er ganske selvbiografisk, og på spørsmål om hvor mye som er selvopplevd, svarer den unge forfatteren slik: – Mye av det jeg skriver om er selvopplevd. I starten ble jeg spurt i intervjuer om det, og hvor mye som er sant. Da skulle jeg være litt høy på pæra, og sa 95 prosent. Men det skulle jeg ikke gjort. For da trodde alle at jeg var en drittunge, som hadde vært med på alt det jeg skriver om i boka. Så det er nok ikke riktig så mye, men veldig mye av det er sant. Og veldig mye er selvopplevd. Det var nok også grunnen til at den ble så godt mottatt; at folk så det var ekte, og at jeg mente noe med den.

En episode som definitivt er selvopplevd er en episode i boken der det kjøpes inn masse sprøyter fra apoteket, for å sprøyte inn sprit i druer og forkjellig annen frukt. Litt paradoksalt, siden sprøyter er noe av det verste Garté vet. I tillegg til slanger.

- Det gjorde vi jo. Vi dro på apoteket og hamstret sprøyter, og ble sett rart på. Det var ganske rock and roll på den tiden i Surnadal. Jeg har hørt at ting har blitt mye bedre nå. Særlig etter at det kom en ny ungdomsskole. Det var på ungdomsskolen jeg følte at det var verst med mobbing og andre ting. Jeg tror de har tatt veldig bra tak i det, og det synes jeg er veldig fint. Jeg beundrer folk på min alder som flytter tilbake til bygda nå. Det er alfa omega for at bygda skal fortsette å leve. Jeg holder også muligheten åpen for å flytte tilbake til Surnadal en gang. Når jeg skal oppdra barn for eksempel.

Burnout ble opprinnelig skrevet som et filmmanus til en skoleoppgave i Trondheim. – Jeg ville skrive et manus om bilkultur, uten at jeg følte det stemte på noen måte. Derfor skrev jeg det om, til et slags bokmanus. Jeg hadde ingen forhåpninger, men sendte manuset til de tre store forlagene i Norge; Gyldendal, Cappelen og Aschehoug. I løpet av kort tid fikk han positivt svar fra alle tre, og takket først ja til Gyldendal, som han fikk svar fra først. Tiger følte ikke ting fungerte der, så han gikk til Aschehoug, der han gav ut boken i 2007. – Dette ble holdt hemmelig, og inntil et par uker før boka kom, visste ikke engang foreldrene mine noe om at jeg skulle gi ut bok. Da jeg bodde hjemme spilte jeg fotball og håndball. Jeg drev med dét på en måte. Og plutselig hadde jeg skrevet en bok. Ingen hadde forventet det, og det kom som en overraskelse på alle tror jeg, meg selv inkludert. Da tok det litt av, og plutselig var jeg inne i det. Jeg var forfatter, uten at jeg hadde prøvd veldig hardt å bli forfatter.

Burnout ble tatt veldig godt imot, og Jo Nesbø, som vant Bokprisen det året, valgte å dele prisen med Tiger. – Jeg trodde ikke det var ham engang, da han ringte meg for å fortelle det. Jeg fikk 50 000 kr for det, i tillegg til at han delte prisen med meg. Det var utrolig stort.

Ifølge redaktørens hjemmeside har han blitt ”råner-ekspert” etter Burnout. En tittel han ikke er helt komfortabel med. – Jeg får veldig mange henvendelser. Hvis et teater skal sette opp et rånerstykke, eller rånerfolk har gjort noe galt, så er jeg den første som blir oppringt. Nå har jeg begynt å takke nei til alle sånne henvendelser. Jeg vil ikke ha den tittelen på meg så mye lenger egentlig. Det begynner å bli nok av akkurat det. Når du sier det nå, så skal jeg be hjemmesideansvarlig om å ta bort det, ler han. – Men, nei, det er ikke ille. Jeg liker råning jeg. Det er herlig at det kan finnes et slikt miljø i Norge, der folk er så dedikert til biler og bilmekking. Det er en kunst da, på en måte.

Tiger forteller at alle rundt ham i forfattermiljøet sa at det ville bli så stort når han fikk den ferdige boken i posten, men han følte ikke at det var så stort. Etter det sa de at det ville bli helt fantastisk når han fikk den anmeldt i avisene, men han følte ikke noe spesielt da heller. – Men, så skulle boka lanseres, i Trondheim, på det største og nyeste utestedet der. I et svært lokale. Jeg hadde forventet en tjue til tretti stykker, men når jeg gikk frem på scenen etter å ha sittet backstage, var det helt fullt med folk der, over tre hundre mennesker!  Mange hadde kjørt fra Surnadal. To timer kjøring én vei. Og dette var klokka sju på en tirsdag. Mange gamle venner som jeg ikke hadde sett på sju-åtte år blant annet. Når jeg så utover det folkehavet som var der, med mange kjente jeg ikke hadde sett på så mange år; venner som jeg trodde jeg hadde mistet. Da sto jeg der med gråten i halsen. DA følte jeg at alt hadde vært verdt det. Den kvelden var bare helt fantastisk! Det må være det lykkeligste øyeblikket i mitt liv! Det var en vekker. Da skjønte jeg hva som var viktig for meg i livet mitt.

Tiger har ikke mye fritid, men trives bra med det. Han har skrevet ferdig to førsteutkast til bøker. Fuglehotellet, som er oppfølgeren til debutboken Burnout, og Munken, som er en oppfølger til den andre boken han har gitt ut, Mr. Mike. – Jeg trenger bare en ferie eller to, til å redigere dem, så blir det utgivelse når de er ferdige. Om det blir til høsten, eller til våren neste år, er ennå litt usikkert, sier forfatteren hemmelighetsfullt.

I tillegg til å være redaktør og bokforfatter, skriver Tiger også tekster for den norske visegruppen Famntak. – De planlegger en utgivelse av en CD med mine tekster, men tror ikke de nærmer seg noen utgivelse ennå. Men de har spilt flere av sangene på konserter i Surnadal og Sunndal, og har fått positiv respons på dem. Så jeg har troen på at det vil bli en fin greie.

- Jeg jobber kanskje opp mot fjorten til seksten timer i døgnet. Samtidig så brenner jeg så mye for det jeg gjør, at det er nesten som en hobby. Det er en livsstil. Jeg kunne aldri ha gjort det samme i en annen type jobb.

Stengt for kommentarer.