- Norsk film er en kjempesuksess!

Bransjefolk mener film-Norge er på vei mot toppen. Erlend Palm, filmstudent i London, er av en litt annen oppfatning.

Stine Oppegaard, utenlandsansvarlig for spillefilm ved Norsk filminstitutt, mener film-Norge får mye ut av små ressurser, sammenlignet med internasjonale tungvektere.

- Det er faktisk utrolig hvor godt norske filmer gjør det i utlandet. Vi er en liten nasjon, og man må huske på at vi konkurrerer med produksjoner fra alle andre land også. Sett ut i fra hvor mange filmer som lages i Norge i løpet av et år, er det fantastisk hvor mange filmer som faktisk distribueres internasjonalt. Norsk film er en kjempesuksess!

Økonomisk gevinst gjennom besøks- og salgstall betyr ikke alt, sier Oppegaard. Hun synes det er på tide å vurdere om en film kan være vellykket til tross for sviktende oppslutning og salg.

- Ta Joachim Triers ”Reprise” som eksempel. Den ble besøkt av rundt 50 000 her til lands, noe som er regnet som et middels tall, men heller ikke mer. Likevel har den fått kjempestor oppmerksomhet på festivaler rundt om i verden og vunnet flere priser. Skal den da få merkelappen ”mindre vellykket” fordi besøkstallene ikke er helt i toppen?

Oppegaard mener norsk film som merkevare må bygges langsiktig, og da trengs det suksess på mange plan.

- All norsk film som setter som setter spor, er viktige for vår anseelse som filmnasjon. ”Lønsj” av Eva Sørhaug er en film som, til tross for ”kun” 75 000 besøkende i Norge, fikk æren av å åpne den internasjonale filmkritikeruka i Venezia. At en norsk film har gjort det, øker selvfølgelig vårt omdømme i utlandet.

Kritisk student
Erlend Palm studerer film i London. Han er ikke udelt enig i bransjefolkets syn på norsk film, og mener oppmerksomheten internasjonalt kunne vært større.

- Jeg føler at det er få som har hørt om Norge som filmnasjon. Mange har hørt om Bergman, von Trier og kanskje også andre svenske og danske filmskapere. Vi har ingen norsk ledestjerne som disse. Dessuten mener jeg norsk film jevnt over ikke holder mål med de utenlandske, med unntak av enkelte grøssere. Vi har mange gode ideer i Norge, men ingen ser ut til å evne å gjennomføre et prosjekt uten å gjøre det overhøytidelig og kvasikunstnerisk, sier Palm.

- På kino finnes vi ikke, og det eneste norske som er å finne i butikkene her er filmer som ”Fritt Vilt”. Dessuten hører jeg at en del gleder seg til ”Død Snø”. Ellers har du selvfølgelig ”Insomnia”, en film som selger etter at Chris Nolan gjenskapte den. Igjen, de norske ideene er gode, men gjennomføringen er kanskje ikke like god?

Palm mener det er mye jobb å gjøre før anseelsen er der den bør være.

- Min oppfatning er at hvis film-Norge skal ha noen fremgang, så må norsk film nesten ut av pensumet på filmskolene. Man kan også åpne flere institusjoner, og dermed frigjøre flere skoleplasser. Det er for eksempel ingen grunn til at Universitetet i Oslo ikke kan ha mer seriøse kurs i filmskaping.

Kommersielt fokus
Tilbake i Norge støtter avdelingsleder for kinodistribusjon i SF Norge, Åge Hoffart, bransjekollega Oppegaards syn. Han mener medias fokus på besøkstall og salg har tatt fullstendig overhånd.

- Da jeg startet i bransjen for over 25 år siden, var fokuset for lite på tall, men de siste årene har det tatt helt av. Man må sette ting i perspektiv, sier Hoffart.

- Når jeg reiser på internasjonale festivaler, ser jeg ti dårlige filmer for hver gode. Det er altså kun én av ti jeg ønsker å importere til Norge. Dermed konkurrerer all norsk kinofilm med kremen av den internasjonale. Da sier det seg selv at ikke samtlige norske filmer kan oppnå 100 000 besøkende.

Hvilke norske filmer som lykkes internasjonalt er uavhengig av nasjonale besøkstall, ifølge Hoffart. Han mener det er flere faktorer som spiller inn, og for eksempel er det fånyttes å promotere kinosuksessen ”Lange flate ballær 2” i utlandet.

- Man må skille mellom ”lokale” filmer og de med internasjonalt potensial. Filmer av dramakarakter har bedre forutsetninger for å lykkes ute, mens komedier stort sett er vanskelige fordi de ofte er mer ”interne” i uttrykket. Genrefilmer som ”Død Snø” har også potensiale, da disse havner i en annen målgruppe enn det generelle markedet, selv om utenlandssalg for denne type filmer som oftest betyr DVD-distribusjon.

Hoffart tror norsk film er på rett vei, og han mener bredde i filmproduksjonen er avgjørende for fortsatt vekst.

- Vi må opprettholde en høy produksjon, og ikke bare legge vekt på de kommersielle kriteriene. Ut av dette kommer suksessene. Jeg venter at de som viser egenart og tro på egen stil, vil lykkes. Gjør noe nytt og unikt. Se på Bent Hamers filmer. De er virkelig noe for seg selv, og filmene er da også gjenstand for stor internasjonal oppmerksomhet.