Plant har funnet roen

Det er rett og slett typisk Robert Plant å levere storslått lyrikk. Tre år etter Grammy-suksessen med Alison Krauss gjør han det igjen.
Band of Joy forteller oss bare at 62-åringens musikalske dager langt fra er talte. Plant styrer skuta mot roligere farvann men det betyr ikke at han har sluttet å levere låter med skikkelig trøkk. Allerede fra første sekund blir vi forført inn i bluegrassens verden med låta Angel Dance, som opprinnelig er en 20 år gammel Los Lobos favoritt. Det er nesten umulig å la være å tenke seg tilbake

til 2007 og Raising Sands.  Istedenfor å gi oss det mange hadde forventet gjør Robert Plant det stikk motsatte. Seks Grammy-priser og én million solgte album var ikke god nok grunn til å gjenforenes med Alison Krauss. Istedenfor valgte musikklegenden å blåse nytt liv i den gamle gruppa Band of Joy. Videre får vi servert en sterk duett med Patty Griffin i House Of Cards, mens Central Two O Nine gir oss himmelsk akustikk. Sistnevnte er også den eneste nyskrevne låta på albumet.

”Covermagi”

Sammen med Griffin og americanaikon Buddy Miller, som deler strengearbeidet med Darrel Scott, har Plant gjort totalrenovering på et relativt sært utvalg coverlåter. Vi får ikke nok av Robert Plant og han får ikke nok av oss. Og hva kan man vel forvente. Plant er en ekte hippie, med en fortid fra et av verdens største rockeband.  Selv om det ser ut som at vokalisten er ferdig med tiden da han skrev egne låter, klarer han å skape magi ut av hver eneste låt på skiva.
Led Zeppelin-legenden er tilsynelatende glad i å overraske. Låtvalgene er på ingen måte opplagte, noe som gir plata en ekstra touch av kvalitet.
Dette er nok ikke siste gang vi hører fra Robert Plant. Band of Joy er bare nok et bevis på at sjefen sjøl er sulten på mer.