Wall Street: Money Never Sleeps

24. september 2010 23:21 av Christoffer Ødegården 

Slår slappere slag enn jeg hadde håpet, men treffer godt nok. Den har en brodd, men det er heller karakterene, skuespillet og historien som vinner frem her.

I 1987 ble vi presentert for en sjokkerende verden av rikdom, svindel og grådighet. Til tross for at den originale Wall Street åpent var imot mye av det dens navnbror sto bak glamoriserte den livstilen. Det var spennende og kult. Men nå er 80-tallet over og virkeligheten begynner å ta dem igjen. Når Gordon Gekko (Michael Douglas) går ut av fengselsportene er det anger og melankolsk tristhet i øynene hans.

Vi befinner oss i 2008 og følger veien mot krasjett. Shia LaBeouf er Jake, en ung og lovende finansmann i et selskap som holder på å stryke med i de første bølgene. Jakes kjæreste Winnie (Carey Mulligan) bærer etternavnet Gekko, men vil ikke ha noe å gjøre med faren sin. Når de forlover seg bestemmer Jake seg for å kontakte Gordon og rette opp i familieforholdet.

Men han har tydelige baktanker også. Jake er med i spillet for pengenes skyld og vil ha kunnskapen Gekko sitter på. Kjeltringen selv ser ut til å ha forbedret seg. Han har nå skrevet en bok som angriper Wall Street politikken og spår som en profet hva grådighet vil føre til. I 1987 sa han at grådighet er bra, nå er han på andre tanker. Men det er ikke giganten Bretton James (Josh Brolin) som vil ha alt han kan skaffe seg, koste hva det koste vil.

De hardeste slagene kommer i starten. Vi møter desperasjon og den harde virkeligheten. Gordon Gekko står faktisk opp og sier at grådighet ikke er bra, et øyeblikk som nok vil slå rett hjem hos alle gamle fans. Filmen begynner så å fokusere på karakterene i stedet for krisen rundt dem. Finanskrisen tar rett og slett baksetet. Heldigvis får vi Gekko i erstatning, og denne mannen har fortsatt flere triks i bakermet.

Oliver Stone har i de siste årene fått kritikk for å være for emosjonell og svak i faktisk styrke. Og ja, det blir litt moralsk preking og noen litt skurrete gråtescener. Under det hele finner vi allikevel et solid manus og interessante karakterer spilt av flotte skuespillere. Vi finner dem også i de mindre rollene.

Her har de klart å fylle opp med Susan Sarandon, Frank Langella og selveste Eli Wallach som i en alder av 95 fortsatt klarer å knuse motspillerne. Josh Brolin brillierer i sin rolle og det er fantastisk å se han i slik form etter noen mer mislykkede prosjekter. Dette er også filmen som viser at LaBeouf ikke er så tom som mange har hevdet. Dette er definitivt hans beste opptreden hittil og den kommer nok til å føre til flere mer dramatiske og seriøse roller.

Hjelpemidlene historien bruker er ikke blant de mest originale. Kjæreste og famile sub-plottene vil virke kjent, men det meste er håndtert på mesterlig måte. Dette er ikke etterlinging av originalen. Fristelse og lette penger har blitt til melankoli og tap. Wall Street verdenen har blitt virkelig. Den får deg til å tenke og advarer mot

Vil du ha et eksploderende angrep på Wall Street politikken er kanskje ikke dette filmen du venter på. Vil du på en annen side ha en interessant og fyldig historie med godt skuespill, en fin brodd og treffende atmosfære er denne filmen å anbefale. Personlig ville jeg ha hatt en mørkere og hardere film, men jeg er mer enn fornøyd med denne filmen som det er.

Stengt for kommentarer.