Det er på bussen man finner fred

20. september 2010 23:03 av Benedicte Jensen 

I dag skal vi alle være så opptatt av å være fredfulle og av å finne roen i en hektisk hverdag. I storbyene er det en ting som anbefales uansett hvem du snakker med og hvor du går: gjør ting.

Det er en hel drøss aktiviteter som visstnok skal gjøre deg avslappet og fresh: yoga, aerobics, ridning, sykling, jogging, alt mulige aktiviteter, gjerne kombinert og med et staselig navn.  Fellesbetegnelsen er mest mulig bevegelse og høy puls. Kanskje ikke yoga, der målet er å utvikle evner på lik linje med slangemenneskene vi ser på cirkus.

Joda, vi skal hoppe, løfte, løpe, sprette og strekke på oss i alle mulige situasjoner, slik at vi kan slappe av. Gud forby at man skal kunne slenge seg nedpå etter en lang dag på jobb og lese en bok mens pottis kjøres inn i munnen i høyt tempo? Å slenge seg nedpå og sette på TV-en er ikke spesielt smart. Der dukker disse magre, skrukkete menneskene opp på enhver kanal og forteller deg hva slags dårlig menneske du er som ikke er ute og tar vare på helsa. Nei, sånn kan man da ikke slappe av, da vil ingen være villige til å noensinne ha noe med deg å gjøre, du vil bli gammel, ensom og bitter fordi du ikke jogget eller klatret. Man kan da ikke sitte stille for å finne fred må vite. Bevegelse er svaret på alt, selv matteproblemet du ikke fikk løst her om dagen. Hadde du bare trent, ville du skjønt den type ting bedre også. Aller helst skal man sove med vibrerende belte om livet, slik at musklene jobber selv når du drømmer om å jogge.

Å slenge tursekken på ryggen full av niste og kaffe og sitteunderlag er noe som tilhører tidligere generasjoner. I dag er ikke skogen lenger til for å få frisk luft og å se på forvirra små ekorn eller potensielt snike på en elg. Nei, i skogen er det i dag en hastighet som gjelder: vill flukt. Det finnes knapt et område med mer enn tre trær igjen der man ikke får gå i fred for dvaske, svette mennesker som virkelig tror at livet dreier seg om å beine rundt som om de har en drapsmann i helene. Om du spør en eneste av disse folka om været var fint eller om høstfargene har begynt å vise seg her og der, kan de nok ikke svare. Sånt har de da vitterlig ikke tid til å se på!

Nå må du ikke misforstå, det er ikke noe galt i å holde seg i form. Men det er en forskjell på å slenge seg på hesteryggen eller klaske til på tennisbanen et par ganger i uka og å leve som om du er fast bestemt på å vinne et uendelig maraton. Dette med utbrenthet er ikke noe de gamle pleide å tenke på den gang de var unge, fordi livet dreide seg ikke om å se ut som turnere eller oppblåste bolere. Var det tid og mulighet, satt de seg ned og åt bøttevis av osteskiver rullet inn med meierismør. I dag vil slike mennesker karakteriseres som enten krigsherjede oldinger eller dårlige forbilder for seg selv og resten av verden.

Overalt skal man stresse. Skal du på shopping, må du vite at du ikke bare kan ta deg tid. Det er helt sikkert tusen ting du skulle ha gjort, og det kan ikke vente fordi verden da vil gå under med et brak. Sitter du på cafe skal latten være laget med soyamelk, og den skal helles nedpå som om du ikke har sett noe flytende siden du startet tredje klasse en gang på nittitallet. Det eneste stedet man kan sette seg ned og ikke forvente at ting skal gå i hundreoghelsike er på bussen eller trikken. Der kan man sitte med musikken dundrende på hodetelefonene og stirre tomt ut av et vindu mens man dagdrømmer om å ligge i en blomstereng og spise markjordbær. Det er bare på bussen man finner fred.

Comments

2 kommentarer to “Det er på bussen man finner fred”
  1. Gerd Birgitte Jensen sier:

    Hahahaha,,, nå fikk jeg meg jammen en god latter ;)
    Og det værste er at det er så sant, så sant, hehe ;0)
    GID Mamsen

Kommentarlinker

Se hva andre skriver om denne artikkelen...
  1. [...] omtrent ti minutter siden la jeg ut et kåseri på Norgesnytt (skolens nettavis). Med det kåseriet skulle det vært minst ett bilde. Og jeg har vært flink jeg, [...]