Birkenhysteri

Tusenvis av kroner på sykkel og ski? Ja, det kalles birkenhysteri!

Da Birkebeinerennet ble arrangert for første gang i 1932, var det 155 mann som stilte til start. Det har siden den gang vært et årlig arrangement som har vokst og vokst. I år var det bort i mot 14 000 sportsentusiaster som deltok.

Det er en fryd og se at vi har sportsånd. Men det er ikke til å gjemme bak en stein at det har blitt hysteriske tilstander, blant annet når det kommer til utstyr. Jeg kan forstå at det er prestisje å komme på jobb å fortelle de andre kontorrottene at du klarte å fullføre løpet. Og at de 400 treningstimene du har lagt bak deg i år faktisk ga gode resultater. Men er det virkelig nødvendig å bruke over 20 000 kroner på utstyr? Det virker som blant annet skiløperne mener det. Mangfoldige tusenlapper går med på ski og klær. 

Syklistene er ikke noe bedre. Treningsmagasinet gjorde i fjor en undersøkelse blant deltakerne i sykkelklassen. De kom fram til at godt over 50 prosent bruker over 40 000 kroner på en sykkel. 

Nei, Jeg tror faktisk ikke at det gir så mye utslag å kjøpe en sykkel som er 20 000 kroner dyrere, bare fordi den er 300 gram lettere. Hva med å investere de penga i en avslappende sydentur etter at du faktisk har klart å fullføre rittet? Men da er det vel på tide å begynne på med treningen igjen. For du har faktisk 400 nye treningstimer på planen før neste Birken går av stabelen. Og du vil vel ikke fremstå som useriøs og dra til syden? De pengene går vel heller med til et Elixiamedlemskap som koster deg 650 kroner i måneden. Men de har jo i motsetning til andre treningsstudioer som bare koster 300 kroner i måneden, SPA-avdeling. Med kuldekulp så du kan kjøle deg ned etter en totimers spinningsøkt.
 

Bitt av basillen
Det er nok mange som har fått nok etter å ha fullført et løp også. Jeg pratet forleden med min far, som faktisk har deltok i Birkebeinerrittet for noen år tilbake. Han var som mange andre, bitt av basillen. Kjøpte sykkel til 20 000 kroner for å finne ut underveis i løpet, at han egentlig ikke likte å sykle. Det gikk fint den første mila, som han la alle sine krefter i. Før de kom til et veldig kupert terreng. I motsetning til de erfarne syklistene som trillet sykkelen pent gjennom stokker og stein, hev han sykkelen over skulderen og løp. Løp forbi de andre, som en galmann. Til han kom til et bratt heng og ikke klarte og stoppe. Det endte med at han snublet i en rot og lå der som et slakt mens de andre suste forbi. Ikke veldig høy i hatten satte han seg opp for å legge bak seg de resterende 70 kilometerne. For å oppdage at kreftene hadde tatt slutt. Han klarte allikevel å fullføre. På seks timer. Etter dette valgte han å sette sykkelen foran jernbanetorget i Lillestrøm, ulåst. Han ble sjeleglad da han kom tilbake og oppdaget at sykkelen var stjålet.

Kanskje er det mange som pappa, som supermotiverte kaster seg på den ville trenden for å så finne ut at de egentlig har det best hjemme. Og istedenfor å bruke pengene på dette utstyrsløpet, heller spanderer en sydentur på kona. Helst et sted hvor det ikke finnes sykkelstier.