Bjørnstjerne Bjørnson 100 år

19. september 2010 21:15 av Helene Vågsvoll 

Det er Bjørnsonår i år. Bjørnstjerne Martinius Bjørnson. Født 1832 og døde i 1910. For hundre år siden. Hurra! Men hurra for hvem? Hvem var han igjen? Det var han med det hvite kinnskjegget, ikke sant?

Jeg spurte en venninne, i forbindelse med hundreårsjubileet, om hva hun visste om Bjørnstjerne Bjørnson. «Jo, jeg vet en hel del. Det var han som skrev Et Dukkehjem» fikk jeg til svar. Hvor har det blitt av kunnskapen vår?

Hadde jeg spurt mor om det samme hadde hun ramset opp at han var kunstnerisk leder på teateret i Bergen. At han har skrevet bondefortellingene “Synnøve Solbakken”, “Arne” og “En glad gut”. At han har skrevet teksten til vår egen nasjonalsang. Du har hørt det før, ja?

Bryr vi oss ikke lenger? Man husker jo det man bryr seg om. Men hva betyr det? Bryr vi oss ikke om norsk historie, personer som har formet nasjonen, hjulpet oss til å bli de patriotene vi er i dag? Vi lærte det samme alle sammen. Vi lærte om de fire store i Norge og de fem store i Afrika. Men hvorfor husker vi at de fem i Afrika er elefant, løve, bøffel, nesehorn og leoparden, mens vi glemmer at Jonas Lie og Aleksander Kielland var de to siste av Norges fire?

Pugg dette: Bjørnson ble født i 1832 på prestegård i Østerdalen. Han visste i tidlig alder at han ville bli dikter, og avbrøt studiene til fordel for journalistikken. Ole Bull sendte han telegrafen “Kom nu!”, da han hørte at Bjørnson var en energisk ung mann som var i mot dansk språk og danske skuespillere i norsk teater. Kom hvor? Jo, til Det Norske Theater i Bergen. Her overtok han Ibsens stilling som teatersjef. Her var han i to år før han dro til Italia. Da han kom tilbake ble han sjef for Christiania Theater. Han er kjent for sine bondefortellinger hvor han innførte en ny skrivestil. Bjørnson brukte korte setninger og han skildret personenes sinn gjennom handlinger og replikker, uten forfatterkommentar.

Kunne du dette fra før? Kan du med hånden på hjertet si ja representerer du en av ytterst få. Og du kan med god samvittighet se på deg selv som en glimrende representant av stolt Norsk ungdom.

Ja, vi elsket Bjørnson.
I 1903 fikk han nobelprisen i litteratur. Den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt. Og tenk hvor mye vi verdsetter vår egen ”Ja, vi elsker” – nasjonalsangen vår. Vi vet hvem som har skrevet den vakre filmmusikken på forrige CD. Eller hvem som spiller rollen til favorittsangeren i den nye filmen.

Så hvorfor glemmer vi vår egen historie? Vi glemmer hvem som har skrevet teksten til den mektigste sangen vi kan tenke oss. Den sangen som får oss til å reise oss opp. Den får oss til å stå på rekke med flagget hevet. Vi er stille når den spilles. Vi gråter når den spilles. Den er ett symbol på den frihet og fred som vi ikke har fått gratis. Sangen og mannen bak betyr så mye for oss. Så vi må ei glemme ham.

Stengt for kommentarer.