O herlige fyllesyken

Et kåseri av Victoria Hoseth

Jeg åpner øyene og legger merke til at kroppen min ligger i nøyaktig samme stilling som da jeg sovnet. Jeg burde tatt hintet da jeg ikke var i stand til å holde ølglasset samtidig som å stå oppreist. Øl og glass i tusen biter på gulvet. Og jeg skammet meg ikke en gang. Turen gikk rett tilbake til baren. – Fire øl! Æ spandere. Trønderen tar som regel på seg spanderbuksene etter noen Cuba Libre på vorspiel. Dette er rutine. Dette skjer hver gang.

Tilbake til oppvåkningen. Jeg ligger der helt stille og kjenner etter hvordan kroppen føles. Tenker på hvor lyst jeg hadde til å dø de siste minuttene før jeg sovnet, etter at jeg hadde vrengt ut det jeg kunne av konsumert alkohol fra tidligere på kvelden. Jeg hadde foreslått at jeg godt kunne sove på badegulvet men fikk streng beskjed om at det ikke var et alternativ.

Tross gårsdagens omfavnelse av doskålen føles kroppen i grunn ganske fin.
Jeg tørr ikke bevege meg enda. Må ligge litt sånn, å kjenne litt til.

Tørst. Jeg kjenner tørsten sniker seg på. Rett før jeg våknet drømte jeg at jeg drakk saft fra en fontene. Kroppen skriker etter veske. Jeg må opp. Jeg reiser meg og kjenner at jeg er litt svimmel men i overraskende god stand. Kjøleskapet har som vanlig lite å by på, og jeg innser at jeg må en tur ned på ICA for å tilfredsstille mine behov. Min bedre halvdel er enig i at kjøleskapet ser kjedelig ut, så vi rydder kjapt sammen festen før vi går ned i butikken.

Mot butikken tusler vi med pant og søppelposer. Ganske lett på foten og i et særdeles tøysete humør. Kroppen lever på ettervirkningen av gårsdagen og jeg kjenner virkelig at jeg lever. Det er utrolig praktisk å gå i butikken i denne formen. Kroppen vet hva den vil ha og shoppinga blir derfor minimal og effektiv. Egg, bacon, rundstykker, dagbladet og fanta zero. Fanta Zero. Himmel på jord. Jeg setter pris på at kroppen ikke er mer komplisert i dag. Vanligvis skriker den DISPENSER FANTA FRA BURGER KING, men i dag holder det med en halvliter fanta zero fra ICA. Herlig.

Med maten servert på bordet får jeg følelsen jeg hadde fryktet; jeg er jo ikke så sulten. En halv brødskive inntas med stor skepsis fra mageregionen. Æsssj.  Kvalme kombinert med vekslende temperatur er det som hovedsakelig preger kroppen når klokken nærmer seg tre. Jeg må innse at matinntaket i dag blir begrenset.

Praten rundt frokostbordet omhandler gårsdagen. Jeg med mine vage minner og de andre med sine. Vi ler av hvor sint jeg var fordi det pep i hodet mitt da det var leggetid. Jeg hadde vært bastant og gjort det klart at jeg ikke så noen grunn til at jeg skulle drikke meg full igjen. Så utrolig dumt å utsette kroppen sin for sånt svineri. Og på dette tidspunktet angrer jeg ikke på det utsagnet. Fyllesjuka herjer med kroppen min. Jeg orker ikke mer.

Timene går og kroppen rehabiliteres sakte. Veldig sakte. Mot midnatt blir jeg endelig sulten igjen og det kjennes ut som om jeg faktisk kan få i meg noe. 04440 og pizza på døra. Ost, dressing og marinert kjøtt er alt som trengs akkurat nå. Men magesekken gjør fortsatt motstand. Det er som om hodet og mage ikke tilhører samme kropp. Jeg er i en dragkamp mellom sulten og en illsint kvalme. Jeg spiser ett stykke. 300 kr for ett stykke pizza. For en dritt dag.

Bitter og sur for at gårsdagen har påført meg så mye smerte og samtidig belastet meg økonomisk starter den uunngåelige diskusjonen: hva skal man gjøre for å unngå dette helvette? En kompis anbefaler 1,5 liter Farris når man våkner opp. Vi diskuterer fordelene med Farris. Vann er bra, salt er bra og kullsyrene får visst ting til å skje fortere.

Flott. Da prøver vi dette neste helg.