Guds hjelper

Gro Golimo Simonsen er glad for at hun selv fikk bestemme hva hun ønsket å gjøre med livet. Hun fant sitt kall.

Gro Golimo Simonsen bruker fredagskvelden til å slappe av og kose seg med Skavlan og krim. Men helgen er ikke helt den samme for henne som for mange andre. Jobb venter henne både på lørdag og søndag, da er det gudstjeneste. Og Gro går inn i rollen som sokneprest i Høybråten kirke.

Snøen har lagt seg på kirken og menighetshuset. Det er stille og rolig, bare en kirkearbeider jobber ute. Inne i menighetshuset er det likedan. –Jeg stortrives her, sier hun.

Fant ikke roen
–Prest skulle jeg ikke bli. Det var jeg helt bestemt på fra jeg var liten, ler hun. Gro skulle bli lærer. Faren var prest og hun visste hva presteyrket innebar. Men hun klarte ikke å finne roen på lærerhøyskolen. Den fant hun da hun begynte å studere teologi.
–Jeg opplevde at Gud ledet meg mellom mange veier for å vise meg hva jeg ville.

Familien påvirket henne aldri. Gro forteller at faren hennes var rolig og sa aldri hva hun burde gjøre. Men han har senere sagt at de ventet på dette. Yrket hun valgte har hun aldri angret på. Som 28-åring var hun ferdig utdannet prest og har siden den gang jobbet i mange forskjellige kirker i løpet av sin karriere.
–Det har vært veldig spennende. Selv om kjerneoppgavene er de samme, er ikke arbeidsplassene det. Det er veldig morsomt å kunne oppleve slike varierte arbeidsforhold. Nå bor hun i Rælingen med sin mann som også er prest. De har fire barn sammen, men savner barnebarn.
–Det er det eneste som mangler nå. Jeg gleder meg veldig, smiler hun.

For å videreutvikle seg, går Gro på et kurs som handler om kunst og kristendom. Der lærer hun hvorfor kirkerommene er utsmykket slik de er. –Jeg gjør dette kun for kosens skyld, sier hun.

Både givende og krevende
Hun har mange oppgaver. En av dem er å skrive søndagens preken. –Det er faste tekster og temaer som skal snakkes om hver søndag.
Hun begynner allerede på tirsdagen å lese tekster og salmer slik at de kan ligge i bakhodet og surre litt. Når alt skal passe sammen, er det mye å holde styr på. Ofte blir ikke prekene ferdig før lørdagen.

Hun husker godt da datteren kom fortvilet til henne og sa: ”Stakkars deg, mamma, du må skrive stil hver uke du”.
Gro setter i å le. –Preken er en svært viktig del av jobben, men det er like vanskelig hver gang.
Presteyrket har gjort henne til den hun er i dag, mener hun. Hun har fått så mye mer igjen enn hun trodde var mulig. –Yrket er både givende og krevende. Jeg får møte mennesker i sorg og glede, og jeg føler jeg får være med og hjelpe.

Hytta er fristedet
Gro og mannen har hytte i Gudbrandsdalen. Det er der de slapper av og nyter livet. –Vi er flinke til å gå på ski og turer når vi er på hytta. Da koser vi oss med kakao og kvikklunsj. Det er høydepunktet med turen, sier hun. Hun forteller at hun synes det er lettere å ta seg tid til turer når di er på hytta enn hjemme. –Selv om jeg prøver å trimme og jogge, blir det ikke så ofte som jeg skulle ønske. Det er mannen min som drar meg ut, smiler hun.

Når hun ikke er ute på tur, liker hun å sitte i sofaen med en god bok. Da er det spesielt Karin Elstad og Karin Fossum som står høyt på leselisten. –Spennende romaner er det jeg liker best. Begge disse damene skriver fantastisk, sier Gro. Det er de bøkene der hun får være med inn i menneskers liv og hverdag hun elsker.

Gro er glad i å reise. Om hun skulle dra ut på tur nå, ville hun ha dratt til Roma. Hun har allerede vært der en gang på studietur.
–Det var så mye å se og oppleve. Spesielt kulturen, bygningene og utsmykningene var fascinerende. Jeg fikk ikke sett halvparten av det jeg ville.

Andre reisemål er Hellas og Egypt. –Å kunne gå, i Paulus’ fotspor i Hellas ville ha vært spennende og ikke minst inspirerende. Det er den gamle kulturen som er fantastisk.

Har et ønske
Om det var noe hun ville ha forandret på her i verden, ville det vært urettferdighet. Gro ser tankefull ut av vinduet før hun retter på brillene. –Det er så mange som lider og så mange som har det godt. Forskjellen er så utrolig stor. Men for at dette skal kunne gå må de rike ofre noe av det de har. Det er det som er problemet. Men jeg gjør så godt jeg kan, smiler hun.