Petter Aagaard er Mr Pozitivity

Han står naken på scenen hver kveld, piercet begge brystvortene for rollen som homofile Ethan Girard og klippet dreadsen for rollen som Rum Tum Tugger i Cats. På spørsmålet om han har noen hemninger i det hele tatt, svarer han umiddelbart nei og ler stort.

Vi sitter backstage på Smuget i Oslo, og han skal på scenen med sitt band Funkytown om en times tid. Han svarer på mine spørsmål, snakker med alle som kommer og går og spiser middag, alt samtidlig. På høyre underarm er den fire dager gamle tatoveringen fortsatt litt hoven og rød. Det står FUNKY med store sorte bokstaver.
– Det kanskje er trettiårskrisen min som har kikket inn litt seint, flirer han.
Han ble trettien i desember. Synge og danse begynte han med allerede som seksåring, og utdannelsen til musikalartist tok han på Norges Musikal Akademi.
– Jeg er aldri nervøs før jeg skal på scenen. Jeg bare gleder meg. Med hundre og femti reisedøgn i året har jeg ikke noe liv for øvrig, men det spiller ingen rolle. Å stå på scenen og showa er det eneste jeg vil gjøre.
Akkurat nå er det musikalen The Full Monty som tar opp det meste av tiden. Premiere blir det den femte mars og etter det er det turné i Telemark frem til den åttende mai. Alle som har sett filmen, vet at klærne flyr av på slutten.
– Jeg er kliss naken tre ganger i løpet av forestillingen. Vi får tilleggslønn for å være nakne. Per centimeter!
Nei, skriv ikke det, skriker han og ler så han nesten faller ut av stolen.

Baserte rollen i Cats på Prince

Hele høsten 2009 spillet han i Cats på Chat Noir i Oslo. Rollen som Rum Tum Tugger passet perfekt.
– Den rollen er egentlig basert på Mick Jagger, men jeg ville basere min versjon på Prince. Alt i en så kjent musikal er bestemt på forhånd. Hvordan kostymene ser ut, dansene, hvor man skal stå på scene når man synger, alt. Man får ikke forandre på minste lille ting, men jeg fikk produsentene å skrive en mail til Andrew Lloyd Webber sine folk å spørre om lov.
– Jeg fikk lov så hele rollen ble til Prince. Med poser og hyling og alt.
Petter har også spilt Gus og Tony Manero i Saturday Night Fever. I tillegg til bandet Funkytown er han også vokalist i Prince-tributbandet Glamslam og medlem i gruppen Rythm and Shoes.
– Jeg kan steppe, men gjør ikke det i Rythm and Shoes. Har også danset klassikk ballett, med trikot og alt, smiler han.
Når ikke føttene beveger seg, så gjør hendene det. Han spiller tamburin, trommer og banjo.
– Jeg spilte trumpet da jeg var ti. Til jeg fant ut at det var altfor lite sexy for meg!
I 2003 jobbet du på Wallmans Salonger der artistene også serverer gjestene. Hvordan var det?
– Veldig morsomt. Jeg var den dårligste servitøren av alle, men jeg vant mye på sjarm.
For sjarmerende er han. Og energisk. Når timen er over går jeg ut blant publikum for å se konserten. Med et løfte om å fortsette intervjuet i pausen.
Han synger og danser med en intensitet jeg sjelden har sett.
– Funk starter ikke med trommer, gitar eller bass. It`s the keyboard. Take it away!

Spicy mat kikkstarter inspirasjonen

– Jeg spiser indisk mat sikkert tre ganger i uken. Det er som om sterk mat går rett til hjernen og jeg trenger penn og papir. Da skriver jeg skikkelig kul musikk. Men jeg har ikke noen planer om å bli en stor kommersiell plateartist. Min egen musikk er en hobby.
I fjor kom platen the Funklectic der han tatt artistnavnet Pozitivity. Petter har i tillegg til å skrive musikken også hvert med og produsert, sammen med Kjetil Brox.
– Mitt alterego Pozitivity kommer fra Prince. Den kuleste sangen jeg vet om er Positivity fra albumet Lovesexy. Der får man kjenne på den mørke siden av Prince.
Scarlett Pussy fra the Hits/the B-Sides er også en favoritt. I den sangen ser man den lekne morsomme siden av ham.
Er Prince, den lille store mannen fra Minneapolis, din største inspirasjon?
– Helt klart. I 1998 i København fikk jeg under en konsert komme opp på scenen og danse sammen med ham. Han kom over og sa; Damn, you can dance, for a white boy!
Der og da bestemte jeg meg for å bli artist!
Det jeg elsker med Prince er at musikken hans har åpnet mange dører for meg. Han har introdusert meg til Sly and the Family Stone, Joni Mitchell og Santana. Jeg liker når han gjør nye ting, den nyeste sangen Purple and Gold er for eksempel en gospelsang.
– Jeg får inspirasjon fra andre ting også. Nå er jeg inne i en fase der jeg hører mye på breakdance.  Standup er også en ting jeg liker. Og film, jeg elsker film og går på kino så ofte jeg kan.
Hvilken er den beste filmen? Ikke si Purple Rain?
– Nei, District 9 var utrolig kul. Likte også Slum Dog Millioner, og The Last King of Scotland. Den var fantastisk.
Star Wars er som et helt eget univers. De filmene er toppen av all kreativitet. En ny hobby jeg har er dykking, kult men veldig dyrt. Liker å være tjue meter under vannet og kun høre den der Darth Vader-lyden som blir når man puster.
Du har en dyr hobby sier du, er du rik?
– Absolutt ikke økonomisk sett. Men, jeg er rik på opplevelser og minner, sier han litt filosofisk. Dette livet koster mye på en måte. Jeg har ikke kjæreste eller barn, og reiser rundt i Norge og Europa hele tiden. Men det er dette jeg vill.
Kanskje kommer familie etterpå, men jeg tror alltid at musikken vil komme i første rekke.

Shockadelica

I 2008 medvirket Petter på et album lagd som en hyllest til Prince, da artisten fylte femti år. Med Glamslam fremfører han sangen Days of Wild på albumet, som fikk navnet Shockadelica. Bursdagsgaven var et kjempeprosjekt der mange norske artister medvirket, Petter var også medprodusent.
– Vi sendte det til ham på bursdagen hans den syvende juni så han skulle få den levert på døren hjemme i Los Angeles.
Prince selv svarte med å saksøke dem. Han er ikke en artist som liker at andre spiller inn musikken hans. Ikke heller på youtube er musikken å finne.
– Han definitivt litt av en diva, men han kan jo ikke bestemme alt her i verden bare fordi vi forguder ham. Dette var vår måte å si takk for all kul musikk gjennom årene, og gi en presang tilbake.
Søksmålet ble det ingenting med, det var tomme trusler.
Han gjør en del merkelige ting, spesielt etter han ble Jehovas Vitne. Han spiller for eksempel aldri de gamle hitsene fordi han ikke får lov til å banne lenger.
Er du religiøs?
– Nei, men om jeg var det hadde jeg sikkert vært buddhist. Er veldig spirituell av meg.
Stod på scene med krykker
– Ja, jeg hadde skadet ankelen da vi var på Beitostølen. Det gikk greit. Hvis du får en halsinfeksjon og ikke kan synge, så fejker du deg gjennom konserten. Det går an å syng-prate på en måte. Er du i dårlig humør har du forhåpentligvis kolleger rundt deg som er i godt humør, og hjelper deg opp.
Om energien fra publikum er skikkelig dårlig, prøver vi å ha det gøy sammen på scenen. Jeg danser nesten enda mer da. I håp om at vår glede skal smitte over på publikum.
Pausen er over og intervjuet likeså. Petter kaster seg enda en gang ut på den lille scenen på Smuget. Energien fra publikum er alt annet enn dårlig denne kvelden. Han har skiftet til en rosa-lilla overall og malt neglene sorte.
– Alt for kunsten, ikke sant?