Rockerebellen har blitt avrundet i kantene

Multiinstrumentalist Håkon Gebhardt har endelig fått leketøyet på plass. Sitt eget lydstudio på Dora. Det neste på listen er Gebhardts hval-kebab.

-  Jeg var veldig rampete som ungdom, sier Håkon Gebhardt (40år). Vi sitter inne på Bær&Bar ved Solsiden. Solsiden er midt på veien hjem for mannen fra Tromsø. Han er helårssyklist og savner de gode gamle brøytebilene til alle døgnets tider. På strekningen Hospitalsløkka- Lademoen ser han aldri noe til dem.
-  Det var like før at jeg ble sendt på spesialskole for barn med vanskelighet for å tilpasse seg. Men jeg har blitt rundere i kantene med årene.
Gebhardt forteller at det er engasjementet som driver han framover.
- Det var engasjementet som gjorde at lærerne syntes at jeg var vanskelig. Men man skal freake litt ut i ungdomstiden. Det var bare bra for meg. Og i ettertid husker lærerne meg best av alle elevene, så noe bra må jeg har gjort.
Gebhardt liker å prate, han prater mye, med Tromsø-dialekten sin. Han har ennå ikke mistet den etter 20 år i Trondheim.
-  Jeg er fremdeles bypatriot.

Gebhardt har rundet 40 år og til sommeren blir det innspilling av plate med Ida Jenshus og påfølgende turne til høsten.  Studioet Das Boot er ferdigbygget. Han tok over det gamle øvingslokalet til Motorpsycho og begynte å pusse opp litt.
-  Det tok helt av. Det var det vanlige engasjementet mitt. Jeg har nå snekret i ett år. Når jeg jobber med Jenshus, er det lurt å ha et studio for å prøve ut ideer. Jeg tok opp låter til Åge (Aleksandersen) hjemme i stua, men det var ikke en ideell situasjon. Da måtte kona ligge på loftet med hodetelefoner på for å se tv. Nå har jeg endelig fått et eget arbeidsrom. Jeg liker å være tekniker og jeg er en nå i en drømmesituasjon. Jeg må ikke leie studio hos andre, da ruinerer jeg meg bare.  Siden det er øvingslokale i studioet får jeg dekket det å ha studioet, så jeg kan være borte i to måneder uten at jeg blir økonomisk rammet.
I den siste tiden har det vært en studiodebatt i Trondheim. Thomas Ryjord uttalte at studioene ikke holder mål. Han mente at lydteknikerne bare telte pengene og ikke brydde seg om at bandene måtte få låtene produsert. Sju studioer gikk hardt ut mot Ryjord og sa at det mangler samarbeid på tvers av miljøene. I tillegg må bandene be om hjelp. Gebhardt har også fått med seg debatten.
-  Jeg har en viss forståelse for Ryjord. Teknikere bare tar opp musikken. Hvis du kommer i studio og forventer at tekniker skal være produsent, da må bandene informere teknikere før de går i gang. Jeg har selv sendt hjem folk og bedt dem komme tilbake om tre måneder. Men dette er ikke en ordentlig debatt ennå, jeg føler at folk snakker forbi hverandre.
Selv har han nettopp vært produsent for trondheimsbandet Asiago. Gebhardt hørte dem gjennom veggen en dag for Asiago øver i lokalene som er ved siden av studioet.
-  De hadde kule låter, så jeg hadde lyst å involvere meg. Jeg er fornøyd med det jeg fikk til med dem. De hadde noen ideer som ikke var så kule, så tanken med at jeg involverte meg var at de ikke skulle gå i feller. De er jo en hyggelig gjeng med gutter og de fikk en latterlig bra deal hos meg.
-  Kan du nevne noen trondheimsband som er på vei opp og fram?
-  Ja, Asiago selvfølgelig. Platen er jo nettopp kommet ut. De gjør det allerede bra på studentradionettverk i USA. Jeg hadde også et band i fjor høst som heter The Project. Bra vokalist og kule låter, så dem vil vi nok høre mer fra. Fikk med meg at få band fra Trondheim var på Bylarm. Men jeg føler ikke at Trondheim er i en bølgedal. Bare vent om to-tre år. Det er jo en veldig forespørsel på å få komme i studio fra band for tiden. Men jeg savner at jeg ikke er mer på konsert sånn at jeg på stående fot kunne sagt fire band til deg nå.

Når ble du interessert i musikk?
-  Det har ligget i underbevisstheten hele tiden. Faren min var musiker og når vi var hos besteforeldrene mine på besøk, var farfar alltid bak pumpeorgelet. Faren min og onklene mine sto bak ham og  koret og spilte fiolin. Faren min hadde også mannskor i stua. De møtes for å drikke pils og synge Bellman-viser.  Selv begynte jeg å spille gitar som 10-åring. Under Alta-demonstrasjon bestemte jeg meg for å lage min første låt. Det skulle være en protestlåt, la elva leve kalte jeg den.  Jeg husker at jeg spilte den på kassegitar så blodspruten sto ut av fingrene. Men jeg manglet tekst og spurte mamma om hun kunne skrive den. Hun sa at jeg måtte gjøre det selv.
-  Du ble ikke Norges svar på Bob Dylan?
-  Jeg skjønte jo tidlig at musikk var et uttrykk hvor man kunne få frem meningene sine. Det kan vel ha noe med at jeg var så sint som unge og hadde behov for å sette ord på alt som var galt. Det har ikke fulgt meg. Jeg har egentlig aldri spilt i band med klare politiske budskap og tekstene har ikke vært meningsfulle tekster. Countrymusikk var det aller verste jeg visste. Det var ikke annet enn sentimentalitet og banale klisjeer. I dag er det dette jeg elsker med denne sjangeren. Man forandrer seg vel med alderen, men det er ikke så lett å merke det selv.

Hva betydde Gauldal Folkehøgskole (Trøndertun) for deg?
-  Jeg hadde tidligere gått på musikklinja på gymnaset i Tromsø. Men året på Trøndertun var første gang jeg tok musikken på alvor. Det var et fantastisk år hvor jeg satt i studio og trommet et år i strekk. Det åpnet mange dører for meg. Jeg hadde vanket i trashmetalmiljøet i Trømsø. På Trøndertun fikk jeg venner fra andre miljø og fikk en forståelse for andre sjangre. Trøndertun åpnet også for min kreativitet. Jeg satte mikrofoner på alt det kunne festes på og forsøkte å lage musikk av det, støvsugerslanger for eksempel.

Du har ennå bånd til den gamle folkehøyskolen?
-  Ja, er lærer der en gang i året. Jeg har jo mye erfaring som musiker og dessuten er jeg så glad i å prate. Det viktigste jeg kan gi råd om er hvordan man skal oppføre seg. Det er lett når man får en viss suksess å tro at man er verdensmester. Men om du oppfører deg som en drittsekk så får du ikke komme tilbake for å spille en annen gang. Mitt råd er: Oppfør dåkker onga!

Er det dine erfaringer?
-  Motorpsycho på tur var som en gjeng speidere. Trodde turnelivet skulle bestå av fyll, spetakkel, narkotika og damer. Men det var hardt arbeid som gav meg gode grunnverdier.

Hvilket instrument er det egentlig du liker best?
-   Jeg er vel multiinstrumentalist, men jeg er best kjent som trommeslager. Folk blir ofte litt skuffet når de spør meg om trommeting. Begynte ikke å spille trommer før jeg var 18 år, så jeg kan egentlig ikke så mye om det. Jeg er ikke noen teknisk flink trommis. Det er jo egentlig gitarist jeg er i grunnsjelen. Jeg behersker ingen instrument godt nok til å kunne undervise i det på konservatoriet. Det er veldig artig med folk som er teknisk flink, men musikk handler ikke om det. For meg er musikk et behov for å uttrykke seg. Mange av mine favorittplater er laget av folk som knapt kan spille.
Har du en favorittmusiker da?
-  Gitarister er mer interessante enn trommiser. Men jeg husket at jeg likte Diesel Dahl (Morten Dahl,TNT) veldig godt. Grunnen til det var at han reiste seg opp på basstrommene og viste ræva til publikum. Da tenkte jeg at han måtte være verdens beste siden han gjør noe sånt. Men gitarister, og særlig Marc Ribbot (spiller med Tom Waits) med sin naivistiske stil, tiltrekker meg veldig.

Med bandet Motorpsycho fikk han oppleve både sitt beste konsertminne både som publikummer selv og når han spilte.
-  Som publikummer må det være under Lowlancefestivalen i Nederland i 1995. Det var bandet Pavement. De hadde hatt en stor hit før de kom dit. Men jeg var ikke særlig overbevist. Men i det de gikk i gang ble jeg blåst bakover. Det var ugudelig bra. En sjelesettende opplevelse. Mulig det var de nederlandske substansene. Men de var rølpete og tight. De byttet instrument internt og hele greia var helt magisk.
-  Når jeg spilte selv må det være på Italia-turne i 1999. Vi var i Pisa da kona ringte og fortelte at huset var brunnet ned. Husverten vår var død.  Alt var borte. Spørsmålet var om vi skulle fortsette turneen. Etter mye fram og tilbake bestemte vi oss for å bare kjøre på. Vi tente lys på scenen for den avdøde. Vi hadde ingen setliste. Vi jammet i tre og en halv time. Konserten var større en gud, jeg er ikke kristen , men er oppvokst med at det er en gud. Ingen skjønte hva som foregikk. Meningen med livet var å fortsette turneen.

Men i 2005 satt Gebhardt brødskiva langt nedi halsen på Motorpsycho-fansen. Han sluttet. Han var lei turnelivet, lei space-operaene og alt hadde blitt en rutine.
Fikk du noen negative kommentarer når du ikke lenge etter dette ble sett spillende med Bettan?
- Nei,  jeg fikk ikke mange negative kommentarer til det. Men jeg gikk fra verdens kuleste band, til verdens kjipeste artist. Jeg regnet med at noen kom til å reagere. Jeg fikk heller positive kommentarer. Motorpsycho-fansen møtte jo opp av nysgjerrighet og de synes det var ganske kult.  Bettan var bare ett springbrett til det jeg skulle gjøre videre. Jeg måtte følge intuisjonen min. Jeg ville skrive annen musikk enn det vi gjorde i Motorpsycho. Jeg trengte å møte nye mennesker og få nye historier. Skulle Motorpsycho ha fortsatt, måtte vi ha hatt en runde sånn som Metallica hadde med psykolog.
Gebhardt er observert på Motorpsycho-konsert etter at han sluttet.
-  I starten ble det litt for nært. Jeg var redd for at flere hundre studenter skulle se meg på Samfundet og spørre hvordan det var å se dem uten meg bak trommene. Men jeg så en barnekonsert på Rosendal. Det var gøy. Bent Sæther og Hans Magnus Ryan måtte prate med ungene mellom låtene og det var de ikke vant til. Det var en veldig personlig og hyggelig konsert å oppleve.
Jeg har jo sett dem med Kapstad på trommer nå. Han er flink, men det er annerledes enn da jeg var med. Jeg liker låter som varer maks to minutt, så jeg sliter litt med de lange space-låtene på godt over 15 minutt.

Håkon Gebhardt skulle igjen få smaken på turnelivet med HGH.
-  Vi dro på Europa-turne. Vi okkuperte hus og sov på golv. Vi var tilbake til starten der vi var med Motorpsycho. Vi var i angrepsposisjon. Og jeg fikk spille banjo på heltid.
Hvordan lærte du deg å spille banjo?
-  Jeg jobbet med et køntriband da jeg gikk på lydskolen i Oslo. Kåntri var jo det verste jeg visste på den tiden. Men plutselig tok jeg meg selv i å nynne låtene. Jeg syntes at låtene ble bedre og bedre for hver gang jeg hørte dem. Når det da kom en og skulle legge banjo på låtene ble jeg helt forelska. FY FAN! Jeg ble i så godt humør av å høre banjo, dette instrumentet måtte jeg få tak i. Vi fikk rundt 1500kr for platen ”Demon Box” med Motorpsycho. Det var ikke tvil om hva jeg skulle kjøpe.
Jeg hadde jo spilt gitar fra før så overgangen til banjo var ikke vanskelig. Jeg lærte det fra mitt eget hode. Men jeg er ikke så flink som super-pickerne (fagbegrep) fra America.

Gebhardt har andre interesser som nok får folk til å stusse litt. I framtiden kan vi godt se ham servere hvalkebab til fulle folk som har vært på byen.
-  Når ble du interessert i matlaging?
-  Jeg søkte opprinnelig på kokkeutdanningen på yrkeskolen, men kom inn på musikklinjen ved Kongsbakken. Jeg har en drøm å starte en hvalbitebu. Der skal jeg servere syltynne skiver med marinert hvalkjøtt, sammen med koriander, ingefær og mye godt i pitabrød. Litt créme frâiche må vi ha oppå toppen. Det kan bli en kjempehit. Jeg har en drøm om å bli kokk på ”gammeldagan”. Å lage mat er noe av det artigste jeg vet. Også det å se matprogram. Jeg bruker litt tid på å lese matoppskrifter og før i tiden tok jeg meg selv å ligge på sengen å lese ingredienser på sjokoladen jeg hadde spist.
-  Men du har ikke tenkt å få unger?
-  Nei, jeg føler meg privilegert som ikke har unger. Jeg og kona kan være våre egne unger. Vi er blitt så voksne nå og jeg driver på med barneforestillinger for Rikskonsertene flere ganger i året. Jeg blir lei av unger er der.
-  Vil du si at du er i en 40-årskrise?
-  Hva skjer når man blir 40? Kona er 42. Hun forteller alltid hvordan neste år blir. Hun opplever det før meg. Jeg lurte på når jeg kjøpte pro tools om det var 40-årskrisen. Folk kjøper ny bil, men jeg har ikke lappen, så jeg kjøpte ny studioinnredning. Og da brukte jeg penger på noe som jeg ikke hadde råd til. Det kan være 40-årskrisa, men jeg føler meg som en unge ennå. Det kommer nok noe mer alvorlig snart, jeg må vel kanskje begynne å trene.