De besvimer for heltene sine

Tokio Hotel er bandet som får jenter til å stå i kø i 12 timer, besvime før konsertstart, skrike til trommehinnene sprekker og utløse hyperventilasjon og astmaanfall når de forlater scenen igjen.

– Dørene er planlagt å åpne klokken 18, og det blir neppe før, sier en vakt som står og overvåker køen. Han passer på at ingen slipper inn på parkeringsområdet hvor turnebussene til Tokio Hotel og deres management for øyeblikket oppholder seg. Der har han stått siden tidlig denne onsdagsmorgen, og forteller at det allerede før 12 var flere hundre jenter i køen.

– Enkelte av dem kom seks i morges!, sier han. Han rister på hodet og vinker inn en bil som er på vei inn på parkeringsplassen.

Området er preget av tepper, tykke gensere og campingmøbler. Været er klart, men iskaldt. Frostrøyken står ut av munnen på jentene som hopper opp og ned i et forsøk på å holde varmen. Utenfor Vallhall Arena på Tøyen i Oslo har klokken så vidt passert 15, og flere hundre mennesker, de fleste jenter og mindreårige, har allerede stått i kø i timevis. De venter på at dørene skal åpnes og at de endelig skal få se heltene sine.

Allerede i 2005 slo tenåringsbandet Tokio Hotel gjennom i hjemlandet Tyskland, med singelen ”Durch den Monsun”. Siden har bandet, bestående av de eneggede tvillingene Bill & Tom Kaulitz (20), Gustaf Schäfer (21) og Georg Listing (22), erobret land etter land med sin tyskspråklige musikk, med stor suksess i både Frankrike, Østerrike, Portugal og ikke minst Skandinavia.

Guttene planla opprinnelig en konsert for et utsolgt Spektrum i 2008, men måtte avlyse på grunn av at vokalisten måtte ta en operasjon på stemmebåndet. Nå er de derimot tilbake, og skal holde sin aller første konsert i Norge.

– Ville tilstander
Solen er i ferd med å gå ned over Vallhall. Det er en time til innslipp, og flere steder i køen har jentene funnet frem hårspray, hårbørste og sminke. De er lettkledde, men har medbragt slitte boblejakker og tykke klær i bager. Bager som blir forlatt i det dørene åpnes.

Det mangler ikke sikkerhetsvakter ved Vallhall denne ettermiddagen. Ved backstage-inngangen er det ytterligere tre vakter som stopper dem som kommer.

– Det er helt ville tilstander. Da turnebussene kom i går kveld, løp jentene etter og banket på bussene. De ignorerte vaktene totalt. Det er jo helt sinnsykt, sier Robin. Han har vært på jobb siden klokken syv om morgen. Oppgaven hans er å passe på turnebussene til bandet.

– Jeg er konstant på løpetur rundt i området her. De kommer virkelig fra alle kanter, sier han, før han plutselig spurter av gårde mot en jentegjeng som forsøker å snike seg bort til turnebussene.

Aggressive fans
Fansen til Tokio Hotel har flere ganger blitt omtalt i media, takket være deres ekstreme hengivenhet overfor de fire tyske guttene.

Det kan Kjell Arthur Helmertsen, Product Manager i Universal Music bekrefte. Universal Music er plateselskapet bak Tokio Hotel og har muligheten til å dele ut backstagepass i forbindelser med konkurranser og såkalt ”Meet & Greet”, et møte med artistene ansikt til ansikt.

– Det blir en del forespørsler om backstagepass. Dessverre har vi ikke mulighet til å hjelpe dem med det, med mindre det dreier seg om konkurranser, sier han.

Robin kommer pesende tilbake, lettere rød i ansiktet og med frostrøyken hengende foran seg. – Sånn. Det burde holde de unna.

– Det var noen franske jenter her i går kveld som var skikkelig aggressive. De hylte, skrek, bannet og slo oss. Alt for å komme frem til bussene til bandet, sier han.

En annen vakt kommer ut døren.

– Hvis det kommer flere jenter nå, be dem ”fuck off”! Det er snart innslipp, sier vakten og går inn igjen.
Robin spurter av gårde igjen mot noen jenter som runder hjørnet.

Seks besvimelser før konsertstart
Med det samme dørene åpner og den frosne fansen slippes inn, høres vaktene sine kraftige stemmer. ”Løper dere mot scenen, blir dere kastet rett ut igjen!”. Jentene haster likevel mot gjerdet, som står bare en meter fra scenekanten. Det tar ikke lang tid før ”The inner circle”, området nærmest scenen, er fylt til bristepunktet.

En time er gått. Ventetiden er fortsatt ikke over for fansen, og de står tålmodig med blikkene rettet mot den, enn så lenge, tomme scenen. Vaktene overvåker folkemassen nøye.

En jente med mørkt, krøllete hår sier til vakten at det er trangt og spør om han kan be de bak henne trekke lenger bakover.

– Vet du ikke at du er på konsert?, er svaret hun får.
– Men hvorfor har dere mellomrommet mellom gjerdet og scenen da? Hvorfor får vi ikke bedre plass?, spør hun.
– Det er fordi vi trenger plass til å dra dere ut når dere begynner å besvime, svarer vakten.

Det tar ikke lange tiden før svaret hans viser seg å stemme.

En hånd skyter opp i været.

– Vi trenger hjelp her! Det er en jente som besvimer!

To vakter styrter mot gjerdet. Den ene lener seg over kanten for å ta tak i den lille jenten, den andre støtter den første vakten. På et par sekunder er hun fri. Hun vakler litt før hun faller sammen, og vaktene løfter henne opp igjen og bærer henne bort fra området.

Det tar ikke mer enn fem minutter før neste hånd skyter i været. Vaktene er raske og effektive, og får en liten jente med blondt hår og mørk øyesminke ut av det tette presset fra folkemassen i løpet av få sekunder.

Fire ganger gjentar det seg på de to timene vi venter inne i hallen før bandet entrer scenen. Jentene er små, mange av dem knapt 13 år. De har allerede ventet i opp mot tolv timer. I flere minusgrader. Nå besvimer de av luft- og væskemangel lenge før heltene deres har kommet på scenen.

En eksplosjon av følelser
Plutselig blir hallen bekmørk, og det eksploderer i skriking fra fansen.

Få minutter etterpå kommer gitarist Tom Kaulitz og bassist Georg Listing fra hver sin side av scenen. Trommis Gustav Schäfer og vokalist Bill Kaulitz følger like etter fra noe som ser ut som et gigantisk egg.

Fansen hyler i ekstase, og det føles med ett som om ørene skal sprenges. Plakater med navn og hjerter reises, lysende effekter virvler i mørket og allsangen er øredøvende. Flere jenter gråter av glede, mens andre skriker absolutt alt de makter.

Mange av dem smiler til venninnene sine. Klemmer hverandre. Synger i kor. En jente tørker en tåre mens hun med store, våte øyne titter opp mot vokalist Bill Kaulitz.

At vokalisten har et så androgynt utseende at både kjønn og legning har blitt spekulert i flere ganger i medier, ser ikke ut til å plage fansen. De skriker derimot navnet hans ekstra høyt når han kommer ut på scenen, og jentene på første rad blir ellevill når han velvillig deler vannflasken sin med fansen.

Hyperventilering og astmaanfall
Lysene tennes igjen. Guttene har forlatt scenen. Det føles som å komme ut av en rush av adrenalin, bygget opp av energien fra publikum og bandet.

Så skjer det. En jente må dras ut av folkemassen med det samme lyset er slått på. Hun hyperventilerer, gråter og må legges på båre, ute av stand til å roe seg ned.

På vei ut derfra sees det samme flere ganger. Jenter som ligger på gulvet i hallen og gråter. Jenter som hulker, jenter som ikke klarer å gå. Jenter som får astmaanfall.

En liten gjeng sitter og hulker i kor.

– Hvorfor gråter dere?
– Fordi det er over!