Martnasdyret i et Røroshjerte

11. mars 2010 13:05 av Stine S Bekkos 

Etter jeg flyttet fra Røros er det ikke ofte jeg lengter hjem til bergstaden. Men når vi kommer inn i februar kjenner jeg Martnansdyret begynner å våkne. 16. Februar brakte det igjen løs.

Forbondetradisjonen er en av bitene som gjør rørosmartnan så spesiell. Fra gammelt av var det mest bønder fra Härjedalen og Dalarna som sto for salg og bytte av varer mellom Røros og svenske bygder. Ordet forbønder kommer av at de kjørte ”foror” eller lass med hest og slede om vinteren. Mens veiene ble stadig bedre og den moderne kommunikasjonen vokste seg sterkere døde tradisjonen ut. På 1970-tallet ble tradisjonen igjen startet opp av noen ildsjeler, og per dags dato er det omkring 80 forbønder som kommer kjørende inn til martnasåpningen med hest og slede hvert år.

Når jeg vandrer rundt på Røros i martnan er det en nesten salig følelse som griper meg. Lukten av ferske smultringer blander seg med lukten av hest, alle slags matretter og øl som selges både i gatene og i bakgårdene. Kulden biter meg i kinnene og vinden stryker meg over håret. Men det enser jeg nesten ikke, for røroshjertet mitt banker varmt når jeg tar inn luktene og lydene. Lydene av hesteskyss, kemnerne som roper ut alle slags tilbud og de mange dialektene som svirrer rundt i luften.

Siden Røros kobberverk ble etablert i 1644 har Røros utviklet seg til et travelt handelssted. Bergmannssamfundet var avhengig av forsyninger for å holde verksdriften i gang. Dette førte til at handelsmenn fra nært og fjernt kom til Røros for å selge varer. Etter at Røros kommune i mange år hadde presset indredepartementet ble historiens første Rørosmartna holdt i 1854. En kongelig resolusjon fra 1853 sier: ”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynner nest siste tirsdag i februar Måned, og varer til den påfølgende fredag.” Nå er det omkring 75 000 mennesker som kommer til Rørosmartnan hvert eneste år.

Mange sier du ikke har opplevd martnan før du har vært i bakgårdene, og det skal jeg si meg enig i. Det er her du opplever den gamle handelsvirksomheten. Hestene står på stallen, over de knitrende bålene kokes kaffe på svartkjeler, og mens vertskapet byr på sine tradisjonelle matspesialiteter drar spillemennene av gamle viser på felene. Det har ingen ting å si at det er kaldt, når man møter smil som varmer langt inn i hjerterota.

Martnan er nå som alltid bygget på handel, i gatene står det til sammen rundt 150 selgere.  Her får du kjøpt alt fra varm gløgg og solbærtoddy til skinnvester, smykker, juggel og hjemmelagede klær. Jeg lo godt med meg selv når en svens skinnhandler ropte ut ”Det blir inte fest utan skinnvest”.  Da ble røroshjertet mitt enda litt lykkeligere. Men det er ikke kun i gatene det er salg, i idrettshallen er det og satt opp en stor varemesse med omkring 100 utstillere. Her selges det mat, kjøkken, traktorer, hudpleieprodukter og mye mer. Her trenger du heller ikke å gå sulten, Røros IL stiller hvert år med middagsservering som samler store deler av martnas besøket inn i høylydte og blide samtaler.

Mange vil tro at det blir mye bråk og fyllekjøring under sånne arrangement. Men politi både fra Trondheim og Sverige deltar i å holde ro og orden under disse fem dagene. Det blir tatt noen fyllekjørere, men slåsskamper er det svært lite av, og spesielt sjeldent blant lokalbefolkningen, blir jeg fortalt på politistasjonen. Når jeg spør hvorfor smiler de og sier det nok er på grunn av den gode stemningen som betegner rørosmartnan. Jeg tror det er martnasdyret i røroshjertet som holder oss i ro.

Det som også er en stor del av martnan er utelivet. Hele dagen er det fult på uteplassene i kirkegata, og finner du bord etter klokken to om dagen er du heldig. I martnassangen synges det ”skit i pengan, lett dem rulle” og pengene legges i stor grad igjen på skjenkestedene. Øl, sprit, vin og brunt brennevin nytes i store menger, mens latteren ruller i luften og blandes inn med trekkspill og felemusikk. Den plutselige stillheten som legger seg over bergstaden søndagen er tung. Martnansdyret har igjen lagt seg i dvale i Rørosingenes hjerter, men om under et år våkner det igjen til liv.

Stengt for kommentarer.