Historiejakten

4. mars 2010 13:46 av Stein Nervik 

Det skulle handle om likestilling blant journaliststudenter på facebook. Resultatet ble istedet en mislykket reise med en lykkelig slutt.

blokk

- Finn et tema som opptar deg, og som du har lyst å finne ut mer om.

Ordene gnager enda. I tre uker har de holdt på. Enda er det noen timer igjen. Deadline nærmer seg faretruende. Det føles befriende. Oppgaveteksten har gjort narr av meg lenge nok nå

Temaet skulle være inngangen til en ide. En ide som skulle ende opp i en feature. Istedet gikk jeg meg fast. Hypotesene jeg ga meg selv, ble avkreftet. Eller de spriket for mye. Noen viste seg å være bent fram kjedelige.

Til slutt ble det så ille, at jeg gikk i teateret for første gang på 12 år. Håpet var å finne inspirasjon. Istedet fortalte evigunge Henrik Ibsen meg at også journalister tilhører den kompakte majoritet.

Jeg ga opp.

– Dere må få fikset nettet, jeg kommer ikke til å overleve sosiologien om jeg ikke har facebook.

Ordene kommer fra en av mine medelever samme dag vi får oppgaven. Det trådløse nettet på skolen er nede, og hun er tvunget til å følge med på forelesningen.

Gud lønner sine tro tjenere, har jeg hørt. Denne dagen lønnet han også meg. Ideen kom umiddelbart: Jeg ville se nærmere på bruk av sosiale medier i skolen. Utnyttes potensialet? Finnes det et potensial? Er det noen medier som egner seg bedre enn andre? I så fall hvilke? Eller er det som en av lærerne påstår? En pest og en plage. Det nærmeste man kommer helvete. Facebook- helvete.

Spørsmålene kom tettere enn regnværsdager i Bergen. Men ingen av dem var den åpenbare inngangen. Problemstillingen forsvant et sted på veien. Og når ikke jeg vet hvor jeg skal, var det bare nyttesløst å kontakte kilder. Jeg hadde ikke noe spørsmål å stille dem.

Nytt tema. 8. mars, kvinnedagen, er like rundt hjørnet. Samtidig kom jeg over informasjon som kunne fortelle meg at det er guttene som faller fra i skolen. Utviklingen har vært slik lenge. Jentene gjør det bra, guttene dropper ut. Kunne det være at den største likestillingsutfordringen man står overfor, er å redde gutta fra fortapelsen? Eller i det minste få dem på rett kjøl igjen. Hypotese.

Igjen opplevde jeg at noen der oppe hadde kommet med en hjelpende hånd. Interessant tema og dagsaktuelt tema. Og på toppen av det hele: Inngangen lå der. Foran meg lå tre stier som alle ville bringe meg til målet.

Jeg valgte stien som gikk til Statistisk Sentralbyrå (SSB). Forberedelse er viktig har jeg erfart. Og blitt fortalt. Planen var å snakke med en del mennesker som jobber fulltid med likestillingsspørsmål. Hvordan skulle jeg kunne stille de riktige spørsmålene og gjennomskue de tåkete svarene uten forberedelse?

Statistikk er som bikinien. Hva den avslører er stimulerende, men hva den skjuler er vesentlig. Lyder et ordtak som kanskje er gammelt. For å være helt ærlig, er alderen uinteressant. Jeg vil istedet vite hvilken person som finner statistikk stimulerende. Vedkommende kan umulig ha lest SSBs statistikk over kjønnsforskjellene i den norske skole fra 1980 til 2010. Eller vi har å gjøre med et menneske med preferanser som får masochisteme til å fremstå som… Jeg vet ikke, kanskje det var masochist han var?

Igjen måtte jeg gi opp. Det var rett og slett ikke nok timer igjen til deadline til å komme seg gjennom SSBs tallkolonner. Ikke engang om jeg droppet å sove de neste ukene.

Tidspresset begynte å tynge meg. Tre uker var plutselig bare noen dager. Ideene kom. Ble vurdert. Og forkastet. Etterhvert ble ideer erstattet av desperasjon. Målløs leting i aviser. På twitter. Hvileløs surfing. Søvnløse netter. Den neste som påstår at Google er din beste venn… Vent og se.

I desperasjon kjøper jeg meg teaterbillett. En folkefiende av Henrik Ibsen. Ikke har jeg sett den, ikke har jeg lest den. Men Ibsen har inspirert større skribenter enn meg.

Joda. Ibsen inspirerte også meg. Men mens Thomas Stockman alt for sent oppfatter at stemningen rundt ham snur, inspirerte Ibsen meg nesten tre uker for sent.

Hva har jeg så lært? Svaret er todelt.

Når noe virker å være for godt til å være sant, for eksempel når gud lønner en av sine utro tjenere, så er det også det. For godt til å være sant, altså.

Lærdom nummer to er imidlertid den viktigste: Jeg bør gå oftere i teateret.

Stengt for kommentarer.