Leggetid for de eldre

Det er stille i gangene på bofellesskapet. Kveldsmaten er ferdigspist og det er leggetid.

En gammel dame kommer ut fra et rom. Hun går bak et forheng og legger seg ned på en sofa. Det har vært vannskader på rommet hennes og nå sover hun i aktivitetskroken. På veggene er det kunst, malerier med sterke farger og nakne mennesker. Resten av interiøret er i pastell, de samme fargene som pleierne bruker. På tavla i gangen står det en matplan med myk og lett-tyggelig mat. Middagen må avbestilles ei uke på forhånd, spontane restaurantbesøk med familien blir ikke verdsatt her. Middagen må betales uansett. Aktivitetskalenderen er viet lite plass. I løpet av 2010 er det kun planlagt fem fellesaktiviteter utenom det som ellers foregår i bofelleskapet, inkludert julemat og nyttårsfeiring.

De ansatte skal spise kveldsmat. Kveldstellet er tatt og det er opp til beboerne om de ønsker å legge seg eller fortsette å se TV. Telefonen til den ene pleieren ringer, det er en av beboerne, hun svarer med å si at ingen kommer før halv åtte, de skal spise nå.
- Det hjelper nesten ikke uansett hva vi gjør, de kjeder seg nok likevel. Det blir nok litt klaging, men vi vil jo selvfølgelig at de skal ha det bra, sier en sykepleier.
- Problemet ligger er at vi ikke er lovpålagt å ha aktivitør. Hvis aktivitøren er syk erstattes den ikke, fordi det egentlig ikke er satt av penger til dette. Før hadde vi aktivitører som var innom nesten hver eneste dag, men dette har blitt nedprioritert, nå kommer de bare to ganger i uken, forteller en av hjelpearbeiderne.

Livet på bofelleskapet er ikke ulikt et vanlig gamlehjem, men slik skal det ikke være. Bofelleskapet er egentlig for personer som klarer seg mest selv, men trenger litt mer hjelp enn hva de får med hjemmehjelp. De skal bo på hybler der de skal lage sin egen mat og stelle seg selv. Slik er det ikke. Det eneste som minner om en hybel er at alle har et dørskilt.

- Kommunen tjener grovt på at det kalles et bofellesskap, her betaler de alt selv. Maten kommer ferdiglaget fra sentralkjøkkenet og blir klargjort av oss. Hjelpemidler og bleier betaler de selv. Jeg vet at på andre pleiehjem, hvor alt er inkludert i ”husleie”, er det utdelt kun et visst antall bleier per person i døgnet, hvis de må ha noe mer utover dette så går det ikke, forteller de.
- Før, når vi jobbet på sykehjem, hadde vi kjøkken og alt, men nå er det travelt på en helt annen måte. Vi har ikke tid til å gjøre så mye ekstra, skyter en av de andre inn.
- Men, jeg laget kakao og varmet opp litt fisk i kveld da, og da ble de glade.

Det er to stuer i andre etasje. I den ene sitter en mann og ser OL. Ansiktet hans viser ikke en mine, det virker ikke som han heier på noen; han bare sitter og ser mot skjermen. De fleste pasientene er inne på rommene sine og ser TV. To damer sitter i den andre stuen og prater, ironisk nok hører jeg den ene si:
”Vi skulla no ha snakka med bestyreren for avdelinga. For vi et no bare kveldsmat også går vi å lægg oss, å det e jo så tamt.”

- Alt handler om økonomi, sier hjelpepleieren.
- De har det bedre ute i distriktene, der får de besøk av saniteten og barneskoler for å få dagene til å ha litt innhold, men sanitetsdamene begynner jo å dra på årene de også, ler de.

Matpausen er over for hjelpepleierne. Snart er det vaktskifte og rapport om hvordan dagen har gått. I kulissene skjer det sikkert mer enn hva man skulle tro når man er besøkende på bofelleskapet som virker helt stille.

Jeg stopper opp og ser på bygget. Vinduene er mørke med unntak av kontorene og fellesarealene. Snøen ligger tungt på de ubrukte verandaene og rundt meg er det fortsatt helt stille.