Anglofiliens akse

Nordmenns fanatisme etter engelsk fotball er betydelig, og interessen vil ingen ende ta. I dag, over 40 år etter NRK introduserte tippekampen, er det fortsatt de engelske fotballklubbene som preger det norske supporterbildet.

- Kom igjen, for faen! Det skrikes mot storskjermen på Andy’s i Oslo. Jonas Lien er Liverpool-supporter, og langt ifra Norges eneste. Blikket er festet på kampen mellom Manchester City og Liverpool. For Jonas, og flere til, er det kun det engelske favorittlaget og den øvrige fotballen fra balløya som interesserer. Internasjonal fotball blir ikke det samme. Ikke for Jonas i alle fall, som fnyser hånlig noen timer senere når Premier League er byttet med La Liga, det ypperste spansk fotball har å tilby.

- Primadonnaer. Hadde de ikke filmet og sytet så mye, så kunne det vært hakket mer interessant, mener Jonas.

For klientellet på Andy’s pub  er det engelsk fotball som gjelder. Og dagens klientell er ikke videre spesielle hva nordmenns fotballinteresse angår. I Norge er flesteparten av samme legning; fotballen skal være engelsk – og været skal være vått og rufsete.

NRK får rettighetene
Det var 29. november 1969 at NRK sendte sin første tippekamp noensinne. Det tok et kvarter før bildene fra kampen mellom Wolverhampton og Sunderland kom frem til norske TV-skjermer. Sekunder senere scoret skotten Hugh Curran tippekampens første mål. Målet symboliserte starten på en æra. En æra i den britiske fotballens ånd.

En æra dominert av kamplystne briter med ufullstendig tanngard – nypløyde gressmatter – og 22 spillere fra arbeiderklassen, som smått bakfulle, kjempet seg til blods for å score flere mål enn motstanderen på motsatt banehalvdel. Det var vilje, pasjon og lidenskap, og i Norge – kjempers fødeland – var den engelske ligaen en obligatorisk kjærlighetshistorie.

Det brøles etter dommeren på Andy’s. Den engelske fotballen mangler kanskje de bakfulle og tannløse britene fordums tid kunne vise til, men den norske interessen består.

- Det stammer nok fra tippekampens tid på NRK. Selv om ligaen ikke er som før, og begynner å ligne mer og mer på de andre store ligaene i Spania og Italia, er det jo fortsatt engelske klubber som har flest tilhengere, forteller Henrik Rasmussen, som tilbringer kvelden med en halvliter og engelsk fotball.

- Come on!
Utenfor tiltar kveldsmørket, og det er en viss søndagsro over de sørpete gatene i hovedstaden. Inne på Andy’s derimot, der er støynivået på et respektabelt britisk fotballpubnivå. Det hersker en unison enighet om at dommer Peter Walton er verdens dummeste, blindeste og mest ignorante person. Og det er han jo selvfølgelig, ettersom han ikke alltid dømmer i favorittlagets favør.

- Come on,  skrikes det fra hjørnet med påtatt britisk aksent. Der sitter en av traverne. Det obligatoriske innslaget på enhver britisk fotballpub med respekt for seg selv. Typen med gnistrende engasjement, sinne, med bordet dekket av nydrukkede tomme halvlitere, og en skrukkete og feilslått tippelapp.

Tippelappen. Helt fra begynnelsen av en vesentlig grunn til interessen for den engelske fotballen. Det var kun kamper fra England som befant seg på tippekupongen. Det var klubber som Nottingham Forest, Leeds, Liverpool og Manchester United 70- og 80-tallets nordmenn tippet på. Klubber som Real Madrid, Barcelona, Milan og Juventus, ble dermed forbigått i stillhet.

- Det var jo ikke mulig å tippe på andre kamper enn de engelske. Og når det kun var engelsk fotball som ble vist på TVen, er det ikke så rart at det ble interesse for britisk fotball, i stedet for spansk og italiensk, forteller Knut-Erik, iført Liverpool-drakt, som har fulgt eventyret fra begynnelsen av.

Fortsatt begeistring, tross stadig forandring
Etter 370 tippekamper med engelsk fotball fra 1969 til 1995, var det stopp for NRK. Etter at Premier League ble etablert i 1992, begynte det etter hvert å bli for dyrt for NRK. Og man hadde kommet en lang vei fra 1969, hvor Norge, Sverige og Danmark delte på de 1500 dollarene hver kamp kostet.

Selv om det er mange år og enda flere milliarder siden Hugh Curran banket inn tippekampens første mål, skrikes det fortatt like engasjert og velvillig til bildene av engelsk fotball. I kveld er det Manchester City-Liverpool som skaper begeistringen inne på Andy’s.

- Dommer, faen da!

- Helvete!

- Det var jo ingenting!

Det ropes på straffe da Manchester Citys Emmanuel Adebayor skubbes over ende i sekstenmeteren. En halvliter veltes i det følgende oppstyret. Det veksles opphetede diskusjoner med forskjellige tolkninger av situasjonen. Liverpool-suppporterne har sin versjon, mens City-supporterne har en helt annen. Slik det skal være. Emmanuel Adebayor, som kostet City godt over 200 millioner kroner, står i sterk kontrast til Hugh Curran, med sin prislapp på snaut 400 000 kroner, når han ankom Wolves foran 1969-sesongen.

Pengene og spillerne har endret den engelske fotballen. Industriarbeidere fra Dublin og Newcastle Upon Tyne har blitt byttet ut med portugisere med hårvoks og spanjoler med solbrun hud. Sjarmen er borte, sier noen. Borte er skotter med talefeil og gebiss. Borte er konjakken i garderoben på kampdag. Borte er nærheten mellom utøvere og tilskuere.

Men borte er ikke interessen. Borte er ikke jubelbrølet når favorittlaget scorer. Om noe, så har den tiltatt.

- Jeg elsker fortsatt engelsk fotball, selv om den har forandret seg med årene. Innsatsen, viljen og aggressiviteten er der fortsatt, og da har ligaen beholdt alle de ingrediensene den virkelig trenger, forteller Jonas, med ett øye fortsatt festet på Manchester City-Liverpool.

Det ender 0-0 i kveldens kamp. Supportere av City og Liverpool går hvert til sitt. De ser seg ferdige med dagens pub-tur, for neste punkt på programmet er spanske La Liga. En liga som ikke bringer frem de samme følelsene for anglofile nordmenn.

Og 29. november 1969 og Hugh Curran virker plutselig ikke så fjernt allikevel.