– Jeg synes det har vært viktig og fint å få være med å formidle selgernes egne historier  videre til den delen av befolkningen som kanskje ikke tenker så ofte over hvordan det er å være narkoman. Jeg håper stykket har fått åpnet øynene til folk, sier Silje Storstein, en av skuespillerne som er med i stykket.

Siden mars har teaterstykket =Oslo gått på Det Norske Teateret. Stykket er ikke helt som andre stykker. Skuespillerne spiller ikke narkomane. De forteller historier fra =Oslo-selgere på scenen, slik selgerne selv har skrevet de i bladet.

Formidler for de narkomane
–  Målet til Petter Næss (regissør journ. anm.) har ikke vært å gjøre oss til narkomane. Han har ønsket å fokusere på at selgerne er mennesker med de samme drømmene som alle andre, og han har derfor ønsket å vise kjernen i selgernes historier, framfor de utvendige tingene som knekken i knærne, stemmen og de store boblejakkeneF sier Storstein.

Flere ting har vært spesielt med å spille stykket om =Oslo synes skuespilleren.

– Jeg spiller ikke en gjennomgående karakterer, men forteller ulike historier. Og de historiene kan være både vonde og triste, men også humoristiske, sier Storstein.

– Det er ikke ofte man spiller et teater der den som har skrevet stykke kan sitte i salen og høre historien om seg selv. Det er spesielt, sier Silje Storstein til Norgesnytt.

Respekt for de narkomane
Heidi Synøve Mathisen har sett teaterstykket og var veldig imponert over måten de narkomane ble fremstilt på.

– Først og fremst må jeg si at =Oslo var en strek og fin forestilling. Jeg synes det var spennende å bli kjent med ulike personer og deres historier gjennom stykket. Jeg tror at det jeg likte best med hele stykket var måten de fremstilte =Oslo-selgerne på, sier Mathisen.

– Det jeg likte best med hele stykket var måten de fremstilte selgerne på. Jeg hadde sett for med at stykket ville bære preg av en negativ og alvorlig stemning. Tvert i mot, satt jeg igjen men en følelse av respekt, sier hun.

– Det er fint at de har satt opp et teaterstykke der de prøver å gi oss en stemme. Men de får ikke frem det virkelige livet, sier =Osloselger, Frank Einar Fredriksen..

Får ikke frem det virkelige livet
=Oslo-selger, Frank Einar Fredriksen, synes det er bra at det blir satt fokus på livet de narkomane lever. Likevel syns han det kunne vært enda mer virkelighetsnært.

– Det er fint at de har satt opp et teaterstykke der de prøver å gi oss en stemme. Men de får ikke frem det virkelige livet, sier Fredriksen.

–Det er bare vi som kan vite hvordan dette livet er. Det har de ikke klart å få frem i stykket, slår selgeren fast.

Alle foto: Erik Berg/Det Norske Teateret

Del/bokmerk

- Det virker som interessen for å bake mer hjemme har kommet tilbake. Dette synes jeg er en positiv utvikling. Med kursene våre kan vi forhåpentligvis bidra til at denne trenden fortsetter, sier Guro Myhre.

Hun har funnet frem kjøkkenutstyr, konditorfarge og mandelmel. Røren lages fra bunnen av i bakeriet i Vaskerelven. Det tar ikke lang tid før de franske makronene tar form på bakepapirkledde stekebrett.

- Konditorene som skal holde kursene har alle mye kunnskap om det de driver med. Hva de forskjellige skal lære bort kommer helt an på hva de kan best. Selv skal jeg ta meg av makron- og muffinskursene. Kunsten å lage cakepops får noen av de andre stå for, sier Guro.

Ønske om å lære
- Det har vært ganske stor etterspørsel, men vi har ikke hatt tid til å arrangere kurs tidligere. Vi gjør det også litt for vår egen del. For å utfordre oss selv og utvide horisonten. Det er viktig å ikke stagnere, mener Guro, som har rukket å begynne på sitt andre brett med fargerike mandelkaker.

Gründeren har en teori om hvorfor muffins, cupcakes og småkaker har blitt et populært fenomen i Norge.

- Det er rett og slett oppnåelig. Det er ikke tidkrevende, fordi man slipper å bruke gjær. Og så er det jo gøy. Alle disse produktene er veldig visuelle og fargerike. På mange måter er det fryd for øyet, mener Guro.

Nyttig og spennende
Kafégjestene Cecilie Kleive (23) og Julie Villanger (22) har begge lyst til å delta på de kommende kursene.

- Jeg tror det vil slå veldig godt an. Kvinner og menn i alle aldre vil nok synes det er spennende å lære seg å lage ordentlige, gode muffins. For min del hadde det vært kjekt å kunne by på fancy cupcakes når gjester kommer på besøk, sier Kleive.

Julie Villanger er enig, og vet allerede hva hun ønsker å lære hos Eat My Muffin.

- Jeg synes det er flott at det arrangeres kurs i Bergen, og jeg vurderer å stille. Å lage makroner er noe jeg har veldig lyst til å lære meg. Ved å møte andre bakeglade i en situasjon som dette, vil man også kunne dele erfaringer med hverandre. Noe jeg synes er nyttig, sier Villanger.

Kvalitet og yrkesstolthet
Guro Myhre legger vekt på kvaliteten i arbeidet de utfører hos Eat My Muffin, og garanterer lærerike kurs.

- Kursene kommer til å være små og eksklusive, slik at deltakerne kan få god oppfølging. Målet er at alle skal få en flott opplevelse. Når vi setter i gang med noe i denne bedriften, så gjør vi det skikkelig. Det har med yrkesstolthet å gjøre, sier Myhre.

(Foto: Isabelle Karlsson)

Del/bokmerk

-Hvis manj vil ha nåkka gjort, så ma manj gjør det sjøl!

Foto: Helle Øverhaug

Snøstormen uler utenfor kafévinduene, og den ligger som et lokk over hele Oppdal. Fra Vangslia Kro kan man egentlig se utover bygda som snor seg mellom alle de snødekte toppene. Men ikke i dag. Inne på kroa strømmer det inn med kalde, snødekte kropper, med masse skiutstyr på. Været jager dem inn over dørstokkene, og er så aggressivt at det nesten rekker å følge etter før døra blir smelt igjen. Håkon sitter foran meg, på andre siden av det massive trebordet med skiutstyret sitt på. Den hvite lua er godt plassert på hodet, og MegaPark genseren fra i fjor, som er klorbleka, henger lett over de smale skuldrene.

-Russerevyen gikk over all forventning. Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Vi gjorde alt arbeidet selv, bortsett fra lyd og lys på forestillingsdagen. Han understreker at alle er fornøyde, dette er noe de har fått til selv. De var også to i lederrollen, Håkon og Hans Røhjell Odland. Det gikk i følge Håkon veldig bra. Da kunne de bytte fram og tilbake på hvem som skulle ha styringa, og det ville alltid være minst en leder til stedet på møtene.

-Hadde det vært bare meg, så hadde det ikke blitt så mange møter. Jeg har nemlig vært borte mye i helgene. Han retter litt på den hvite lua med oppbretta kant.

Hvilke erfaringer har du fått etter revyen som du kan ta med deg videre?

-Hvis manj vil ha nåkka gjort, så må manj gjør det sjøl! Så ser han betenkt ut et øyeblikk. Han husker plutselig at de var veldig slitne etterpå.

-Det var selvfølgelig fest etter revyen. Vi var en gjeng på 5-6 stykker som satt i en sofa, og der satt vi i ro hele kvelden. Jeg gikk hjem kl. halv ett.

Håkon er også opptatt av at ting skal bli ordentlig gjort.

-Jeg vet ikke om det er tvangstanker, men for meg er det viktig at ting blir ordentlig gjort. Han gikk og tenkte på at dette må bli bra, helt til den store dagen når de begynte med lydprøvene. Da klarte han å slappe av litt, og tenkte at dette går faktisk bra. Adrenalinet kom også for fullt når revyen var ferdig. Vi får ikke lenger sitte alene på bordet vårt. Været blir ikke bedre, og folk fortsetter og strømme inn på kroa.

Hva var det morsomste i jobbinga med revyen?

-Da alle de som ikke helt visste plassen sin hadde dratt hjem, og det bare var den harde kjernen som var igjen. Da fiksa vi alt det tekniske, som for eksempel lyd, og jeg laga alle backdroppene. Det vil si bakgrunnsbildene vi brukte. Han forteller videre om at det var veldig gøy da de øvde til innslaget Oppdalslosen, den røde tråden gjennom revyen. De satt og bladde gjennom boka «Oppdal gjennom 100 år» for å finne ting å ta med i sketsjene sine. –Det var veldig mye morsomt de ikke klarte å dra inn. For eksempel at da togstasjonen ble bygd på Oppdal, så var det nesten null arbeidsledighet. Han ler.

Jørgen Madsen Dahl og Eirik Lindstrøm spilte disse to Oppdalslosene, og de gjorde en fabelaktig jobb. Håkon har ikke sett revyen fra publikumsperspektiv selv, men han har likevel noen favorittinnslag. Oppdalslosen, som nevnt over, var en.

-Og det innslaget hvor det ble lest opp fra avisen. Men dette skjønte tydeligvis ikke Opdalingen (lokalavis i Oppdal), og det var de som har trykt det som ble lest opp… Og Soup Dogg var morsom. Min morsomste rolle må ha vært parodien på Ole Hjalmar, religionslæreren.

Rektor kalte revyen for den beste russerevyen noen sinne. Responsen fra lokalavisene har vært blandet. Han mistenker journalisten i Opdalingen for ikke å vite om TV-kanalen NRK3 heller. De hadde også med en sang hvor de sparka nedover. Den kom det en del reaksjoner på på Twitter ganske fort etterpå. Men det var tross alt en russerevy. Noen må jo få gjennomgå. Ellers har responsen vært bare positiv.

-Det viktigste er jo at vi er fornøyd selv! Understreker Håkon. Det skal sies at han ikke har snakka med læreren som han selv parodierte i et innslag om bæsj.

Bæsj? Ja, bæsj.

Allerede i teaseren til årets russerevy ble vi informert om at det kom til å være bæsjehumor.

-Det innslaget med bæsj er egentlig ikke morsomt fordi det handler om akkurat bæsj, men fordi det er en parodi på et TV-program. Men det skjønte jo ikke avisa… Selv om jeg kanskje også synes noe av det ble litt drygt. Han ser tenkende ut.

Håkon har ingen skuespillererfaring fra før, og han forsikrer meg om at han har ingen ambisjoner om å bli skuespiller heller. Men han har alltid vært teatralsk, på en måte. Han er interessert i musikk, og kunne tenkt seg å spille selv. Men han gjør det ikke.

-Æ va dum nok te å bynnj i sånn, eh, ka hete det igjæn da.. Korps ja! Og ikke kulturskole, dær æ kunnja ha spilt gitar eller nå sånt. Ellers i vinter er han å se i Oppdals snødekte skibakker. Han konkurrerer ikke i det hele tatt, for han har vært skada siden slutten av forrige sesong. Det er en korsbåndsskade i kneet. Han viser meg med store gestikulasjoner hva som er feil med kneet hans. Det har seg sånn at det er et feste i korsbåndet som er skeivt og litt ødelagt, og som ikke blir bra igjen.

-Det er ikke noe som plager meg veldig. Det har gått over fra å være frustrasjon til at jeg bare har godtatt det. Jeg står på ski og har det gøy likevel!

Foto: Helle Øverhaug

Den store drømmen er å bli flygeleder. Og den har han tenkt å følge. Men først skal han inn i militæret et år. Han må nemlig ha vitnemålet sitt fra videregående for å kunne søke seg inn som flygeleder. Hadde han kunnet søke nå, så hadde han gjort det. I baklomma har han også en interesse for psykologi, så et alternativ til utdannelse er årsstudium psykologi på NTNU.

Nå når russerevyen er ferdig har Håkon planer om å slappe av. Veldig. Livet som revysjef er heftig, og ikke minst tidkrevende. Han ser skeptisk ut av vinduet, og sier at han gjerne vil ha skyss ned igjen etter intervjuet. Snøen og vinden danser fortsatt sin heftige tango der ute.

Del/bokmerk

Foto: Helle Øverhaug

Stua er stor og romslig med to sofakroker. I midten står det en vegg som skiller stue fra kjøkken, med en peis på stuesiden. På vestsida av stua er det store vinduer som vender utover mot dalen, og utsikten er slående. Vi befinner oss oppe i Solsida i Sogndal, og det er midtuke i årets fjellsportfestival. Magnus Davidsen (21) sitter ved kjøkkenbordet, med brødskiva og sjokaden godt plassert i hver sin hånd. Han har vært på ski i dag. Det gråe superundertøyet og den blåe skibuksa med gule glidelåser sitter fortsatt på den smale kroppen. Magnus er mye å se på Fri Flyts nettside i vinter. Han blogger for dem, og EpåG er hans nye webserie som dukker opp der når det passer seg, og i hvert fall når snøen tillater det. Så langt har han laget sju episoder.

EpåG
Magnus liker ikke å kalle EpåG for en blogg, det mener han blir for jovialt og useriøst.
-Webserie er mye bedre. Jeg lager episoder i en webserie. Jeg drar rundt der jeg vil og tar film og bilder. I tillegg prøver jeg å skrive litt vittig tekst, slik at folk gidder å lese. Jeg er ikke særlig selvhøytidelig, og jeg gir litt faen. Da har jeg i alle fall prøvd, sier han og løfter litt på skuldrene. Han har også veldig lyst til å provosere. Men det tør han ikke. Hadde han vært mer kjent, da kunne han ha kommet unna med det, mener han. Men ikke nå. For eksempel så kunne han dissa Sogndal.
-Det er så sykt hypa, legger han til.

Han mener selv at han er litt frekk når han driver og lager webserien sin. Han kunne nemlig ikke klart det så bra uten skikompisene sine.
-Vennene mine hjelper meg å filme. Det hadde ikke blitt noe EpåG hvis ikke vennene mine hadde vært gira på å være med, både foran og bak kamera. De har jo sponsorer som blir veldig fornøyde, og jeg blir jo fornøyd, legger han til. Det er heller ikke en jobb han blir rik av, men utstyr blir litt billigere og han sparer penger. I tillegg synes han det er gøy å få prøvd seg, og han mener det er det viktigste.
-Det føles bra! Og jeg får lønn i himmelen, sier han med et lurt smil.

EpåG har også en dobbeltbetydning.
-At E e på G, og at man generelt E på G, vess du skjønne. Han klør seg litt i det store, mørke håret, som står rett opp, mens han smiler. Men han vil ikke ta noe cred for navnet. Det var det kjæresten Guro som kom på.
-Det var før jul en gang når vi var på vors. Og Guro skal ha skryt for at hun kom på det! Ved spørsmål om hvordan konseptet EpåG oppstod, blir Magnus veldig hemmelighetsfull. Det han kan si, er at det starta som et prosjekt i sommer, med Tore Meirik, nettredaktør i Fri Flyt. Tore spurte om jeg kunne blogge, også kunne vi lage artikler av det. Og så langt har de bare fått positive tilbakemeldinger på EpåG.

Ingen kunstner
Hvorfor kjører du så mye ski som du gjør? Hva er det som driver deg?
-Jeg vil ikke være for dyp. Hater at kunstnere sier at «fjellet er som et lerret», det er det verste jeg hører! Jeg liker å være på fjellet fordi det gir meg ro. Også er det artig! Så mumler han: «å være en skikjører er som å være en kunstner», mens han rister oppgitt på hodet. Han liker veldig godt å være i selskap med likesinnede pudderjegere, men av og til synes han det er best å gå helt for seg selv. Han går gjerne et stykke foran resten av gjengen for å slippe den konstante summingen fra gruppa, det blir slitsomt i lengden.

Foto: Helle Øverhaug

For tiden vil han si at han holder til i Sogndal, hos kjæresten. Det er i hvert fall der han holder til mest når han er ute og reiser.
-Da blir Guro glad, sier han med et lurt blikk. Magnus har leilighet på Oppdal, men den har han sagt opp, og han skal flytte ut av den i nærmeste framtid.
-Men egentlig så bor jeg jo i bagen. Den har jeg ikke pakka ut siden nyttår. Det er veldig upraktisk. Han ser betenkt ut mens han drar seg i det ca 5 millimeter lange skjegget under haka. Magnus har bare skjegg under haka.

Værvarselet har også mye å si for hvor Magnus befinner seg. Det blir noen timer til sammen på nettet for å sjekke ut været. Han prøver å sjekke langtidsvarselet for kjæresten sin del. Det er nemlig veldig vanskelig å planlegge noe langt fremme, når alt avhenger av været.
-Det er ikke alltid like praktisk, sier han. Magnus har funnet ut, som mange andre, at det er mye snø på Vestlandet.

Magnus mener det ikke er noe problem å kombinere skibomslivet med kjærestelivet.
-Det er viktig med tid fra hverandre, for da blir det mye triveligere når man møtes igjen. Men det er klart jeg er mye borte…
Hva synes mammaen din om at du driver med ekstremsport da?
-Det er veldig greit at jeg sier ifra om ting etterpå! Jeg kan ikke si fra før jeg gjør noe, da får hun ikke sove. Hun sier at jeg må slutte, men jeg vet at hun egentlig ikke mener det, sier han. Han forteller videre at hun blir veldig nervøs når hun hører om at det har gått snøskred et sted. Da ringer mamma med en gang. En gang hadde Magnus vært og kjørt ski på Stranda, og det hadde gått skred et eller annet sted, og mobilen hans hadde kobla ut et døgn eller noe, uten at han visste det selv. Da hadde folk fått panikk, og de var overbevist om at han var tatt av skredet eller hadde krasja i bil eller noe lignende, siden de ikke fikk tak i han.
-Det er sykt at vi er så avhengige av mobilen, sier han oppgitt.

Konkurranser
Hva er planen resten av vinteren?
-Jeg skal til Lofoten snart. Også skal jeg ta bilder og filme med en kompis. Så skal jeg kjøre konkurranser. Så det blir å reise rundt om i Norge. Konkurransene finner sted i Lofoten, Voss, Ørstad, Hemsedal, Røldal. Den i Sogndal ble avlyst. Det er veldig ustabilt på Vestlandet. Konkurransene skulle vært i nord, der er vinteren mye mer stabilt. Etter det skal jeg ta meg en ferie. Da skal jeg gå toppturer. Magnus ser drømmende ut.

Hva gjør du for å forberede deg til en konkurranse?
-Vet da faen jeg, hehehe… Neida. Jeg prøver å være seriøs. Jeg drikker ikke så veldig mye øl, også prøver jeg å legge meg tidlig. Bare et par øl, forsikrer han. Men han får nesten aldri sove før en konkurranse. Da hører han på The Cardigans. Det er fin sovemusikk, mener han. Han legger til, sånn forresten, at det er om natta når man ikke får sove at de geniale ideene kommer. Om morgenen kommer nervene for fullt, og de tar all plassen i magen. Maten går rett og slett ikke ned fordi han er så spent. Så drar han opp i fjellet for å se på mulige linjevalg. Når han får tildelt startnummer, da er han snart i gang, og det er full fokus på det som skal skje.
-Når jeg står der oppe på fjellet i kulden og venter lurer jeg på hvorfor jeg gidder å holde på med konkurranser. Jeg har kanskje lyst til å slutte å kjøre konkurranser. Men det er sykt digg når det er over da!

Skiboms på heltid
Det å være skiboms på heltid kan fort bli dyrt. Derfor kan det være greit å ha fylt opp kontoen en del før vinteren. Magnus jobber hele sommeren for å tjene til livets opphold. -Det blir mye overtidsarbeid. Det er veldig viktig, understreker han. Det blir altså ikke mye til liv om sommeren. Det å være skiboms på heltid ble litt spontant for Magnus’ del i år, så han har ikke fått spart opp så mye som han gjerne skulle. Han hadde jobb som skimaker hos skigründeren Endre Hals i Oppdal i høst, men det ble for tidkrevende etter jul, da skisesongen starta for fullt. Han skulle gjerne kjørt ski i utlandet, men det blir fort veldig dyrt.

Planen til Magnus etter skisesongen i år blir stort sett den samme som den har vært de siste årene. Han begynner å jobbe i mai, enten nordafor (Magnus kommer fra Bardufoss) eller i Oppdal. De siste årene har han jobbet for Veidekke i Bardufoss, og her tjener han godt.
-Det er perfekt bomsearbeid! Det ligger mye penger i asfalt. Så i mai er det bare å logge ut fra Facebook og begynne å arbeide. Han har også blitt fjelltelegrafist i vinter. Fjelltelegrafen er en skiblogg, som han har laget sammen med åtte andre. Der legger de ut innlegg med bilder og filmer fra skikjøringa de bedriver rundt omkring, alt fra Oppdal til Chamonix.

For å spare penger, har det gått mye i brødspising. Han ser ned på brødskiva med sjokade og smiler.
-Det har blitt jævlig mye brød, og spesielt på Oppdal. Der var det brød som sto på menyen til alle dagens måltider; frokost, lunsj, middag og kvelds. Han ser overraskende tilfreds ut. Men han forsikrer at standarden er litt bedre her i Sogndal, litt på grunn av at de er to som skal ha mat. Han er også veldig glad i god mat, men så var det pengene da. Norsk gulost og makrell i tomat er bra, sier han.
-Men ikke lavkarbo! Lov meg at du aldri skriver om lavkarbo, sier han strengt til meg. Det er det bare hjemmeværende husmødre som blir lønna av NAV og ser på Oprah som bryr seg om, understreker han.

Foto: Helle Øverhaug

Innenfor Veidekke har han jobbet både med drift og vedlikehold, legging av asfalt, sortering av veistikker, kontorarbeid , gressklipping og han har jobbet på laben. Ellers har han jobbet på Grøseth Sport på Oppdal, og som nevnt som skimaker. I tillegg har Magnus andre hobbyer som klatring og sykling.
-Jeg har begynt med klatring veldig mange ganger. Jeg er veldig ivrig i starten som regel. Men så må jeg for eksempel jobbe en periode, da blir jeg litt lat, og da blir det veldig tungt å begynne igjen. Han gir også syklingen et forsøk. Han mener han ikke er så god, men at han i alle fall prøver.
-Og i gamle dager drev jeg med fluefiske. Men så ble jeg for utålmodig. Det er nok mer for dem med ro i sjela, legger han til.

Hva er din store framtidsdrøm?

- Jeg vil jobbe ute! Men vet ikke konkret hva. Kanskje reise rundt å være journalist, frilanser. Jeg skal ikke bli skiproff, jeg er nok litt for feig. Han ler litt. Så sier han at fotograf heller ikke hadde vært så dumt. Men det er veldig ubestemt.

Hva leser du?

-Oi. Jeg har bare lest 3 bøker i mitt liv tror jeg; De overlevendes klubb, Knokkelsamleren og Den digitale festning av Dan Brown. Og en skredbok pluss noen skolebøker, men de teller vel ikke? Magnus husker at alle de tre bøkene var veldig spennende, det var nesten som å se film. Og hvilke filmer ser han? Hannibal, ransfilmer med overraskende slutter og før gikk det mye i romantiske komedier.

Hvor drar du på ferie?

-Kjæresteferier, til Danmark for eksempel. Om vinteren blir det ski da. Også drar jeg til Lofoten hver sommer.

Hvis du hadde vunnet to millioner kroner i lotto, hva hadde du gjort med pengene?

- Da hadde jeg vært smart. Jeg hadde satt 1, 8 mill på banken, så hadde jeg pakka bagen og kjørt på ski. Så skulle jeg tatt meg en ordentlig sommerferie, uten noe jobbing. Jeg hadde faktisk tatt meg et helt år fri! Han nevner sommerski, Bali og surfecamp, med stor entusiasme. Men han synes det er en litt skummel tanke å ha vunnet så mye penger. Mange bruker dem opp med en gang, også blir de sittende igjen med mye i gjeld. Det er han ikke så gira på.

Foto: Helle Øverhaug

Det viser seg at Magnus ikke bare filmer til EpåG og Fjelltelegrafen i vinter. Dagen etter vinner Magnus nemlig 10.000 kroner i en filmkonkurranse! Det vil si, han, Henning S. Skjetne og Bård Basberg vinner 10.000 kroner til sammen. De har nemlig laget en film til YouPow-konkurransen i årets fjellsportfestival i Sogndal. Og jaggu stikker de ikke av med førsteplassen. Det store konferanserommet på Quality Hotell er fylt opp av fjellsportfestivalens skiglade deltagere. Det vises værmelding og skredvarsel for søndag, film fra dagens Chinese Downhill oppe i Hodlekve skisenter, og de tre beste bidragene til filmkonkurransen. Lederen av kveldens premieutdeling avslutter foredraget sitt, og understreker at målet for kveldens fjellsportfestival-fest er å tømme hotellbaren for øl. Magnus har i alle fall stor grunn til å feire. Nå er nemlig sparekontoen doblet.

-No ska eg heim å drikke øl, sier han lurt under den røde og gule lua si før han går ut døra på Quality Hotell Sogndal.

Tilleggsfakta:

EpåG: http://friflyt.no/content/search?SearchText=epåg&SearchButton=Søk

Fjelltelegrafen: www.fjelltelegrafen.no

YouPow-filmen: http://vimeo.com/37462563

Del/bokmerk

Hva gjør du når du ikke jobber?
- Jeg spiser kake, sier Christine Danke og smiler søtt.
Vi befinner oss på Fairytale Cupcakes i Trondheim sentrum på en mandags formiddag. Ute er det kaldt, sludd og regn, men inne er det varmt og behagelig.
- Jeg liker å slappe av, når jeg har mulighet slenger jeg meg gjerne ned på sofaen. Jeg er i jobbmodus hele tiden, så jeg bruker mye av tiden min på å lete etter ny musikk til P3 og musikkjobbene.

Christine tar en bit til av cupcaken hun har bestilt, og ser på meg med lyseblå øyne.

Christine vokste opp på Kolbotn, men musikkarrieren hennes startet i Oslo.
- Pappa er musikklærer, så når jeg var liten ga han meg en gitar sånn at jeg kunne lære å spille, musikk har bestandig vært en del av livet mitt. Når jeg var rundt 17 hørte jeg mye på hip hop, jeg begynte å skrive egne låter, og jeg rappet i rundt seks år. Jeg ville bli artist når jeg var liten, og jeg skriver fortsatt egne låter.

Christine tjente penger på rappingen, og etterhvert begynte hun og en venn å jobbe som DJ profesjonelt på utesteder i Oslo. Hun jobbet på store utesteder som Blå og Fugazi, og de ble ganske populære. Etter to og et halvt år som DJ i Oslo, ble hun ringt opp av P3. De hadde en konkurranse gående i Oslo, og trengte folk.

- Jeg har jo bare hatt flaks, og selv om jeg har tenkt tanken på en jobb i radio, har det virket så umulig. Men plutselig var jeg bare der.

Nå er hun 27 år og programleder i en av Norges største radiokanaler, P3.

Hun har et eget program som heter «Christine» hvor hun spiller musikk i to timer hver lørdag, og i tillegg er vikar i Popsalongen.

- Jeg føler selv at det ikke er noe spesielt med jobben min, jeg sitter jo mye på kontoret. Kontorjobben jeg har består i å høre på musikk stort sett hele tiden, så jeg klager ikke. Det viktigste jeg gjør er å endre listene på P3, noe vi gjør hele tiden.

P3 har nå høyere lyttertall en noensinne, Christine påpeker at hun har hatt en del å gjøre med det.

- Fra da jeg begynte og til nå, er det musikken som har endret seg mest. Vi har for eksempel begynt å spille mye elektronikk, det har vi ikke gjort tidligere. Før jeg begynte i P3 ble det ikke spilt noe særlig elektronikk, bortsett fra det som var på hitlistene, så jeg føler jeg har gjort en viktig jobb.

Du er aktuell med P3 klubb, hvordan vil du forklare konseptet for de som ikke vet hva det er?
- I samarbeid med P3 og utestedet Brukbar Supa skal vi holde klubb i Norge for første gang, at jeg har fått til å arrangere dette av P3 er utrolig kult. Klubb er noe som bare har blitt arrangert i utlandet tidligere, konseptet kan være uklart for de som ikke vet hva det er fra før. Klubb vil si at man leier profesjonelle folk til å spille. Alt handler om musikk, og å danse. Det som er kult med P3 klubb er at de som har meldt seg på kan sende inn sin egen miks og få muligheten til å varme opp for kjente DJ´er og artister.

Christine vil jobbe for å få frem elektronikk enda mer i Norge. Hun håper at P3 klubb blir en suksess sånn at hun kan arrangere dette i andre byer også. P3 klubb holdes på Brukbar Supa, lørdag den 10. Mars. Det er 450 påmeldte på arrangementet, og det er helt utsolgt.

- Jeg er utrolig nervøs for hvordan dette vil gå, men jeg gleder meg også utrolig mye. Drømmen er å få fortsette med dette fast. Christine smiler og sier at å få lage P3 kubb er en av de beste tingene som har skjedd i P3 hittil.

Christine har blant annet blitt kalt ”Bassdama”, noe hun selv påpeker at er kollegaene i P3 som har funnet på. Hun sier selv at selve bassdronningen for hennes del er en av DJ´ene som kommer på P3 klubb, Kito.

Etter et halvt års planlegging og masing til sjefene om å få gjøre P3 klubb, fikk Christine det endelig til. Mens fansen venter på kvelden med blant annet Kito, Cashmere og den norske artisten Samsaya, må de nøye seg med Christine sitt eget program på P3 hver lørdag. Hvor selvfølgelig Christine bestemmer musikken.

Christine har nesten 4500 følgere på Twitter, over 6700 på Facebook og flere tusen lyttere på lørdagskveld når hun kjører programmet sitt.

Hvordan er det å ha sitt eget program på P3?
- Det er helt utrolig kult, jeg elsker det. Forskjellen på meg og andre programledere i P3 er at de ofte er to eller flere sammen, jeg er alltid på lufta alene. Så når jeg får ris, eller ros, så er det JEG som får den, sier Christine og smiler.

Det er tydelig at Christine får mye ros for det hun gjør på lufta, hun engasjerer seg veldig i musikken og oppdaterer fansen med ny musikk hver uke.

- Det som er det beste er at jeg har faste følgere, som jeg hører fra daglig. Jeg har fått mye positive tilbakemeldinger på det jeg gjør, og det setter jeg utrolig pris på. Jeg har bare meg selv å takke for at jeg har kommet så langt, og det er utrolig deilig å tenke på.

Har du den beste jobben i verden?
- Ja, uten tvil, selvfølgelig må jeg minnes på dette av og til, men jeg kunne ikke drømt om å jobbe med noe annet.

Del/bokmerk

FOTO: Ida Ringstad

Ved en rund resepsjon med grå benkeplater og utsikt over treningsapparatene, står Liv Jorunn og snakker med resepsjonisten. Hun er ikledd lilla treningsgenser, svarte tights og de rosa sokkene skimtes så vidt over kanten på de svarte skoene. Med treningskortet sitt piper hun seg inn på treningssenteret, klar for en time med aerobic og styrketrening. Hun går ned den grå trappa, og tar en snartur innom damegarderoben for å legge fra seg sekken. Vi må vente litt før vi får gå inn til timen, og sammen med oss står det mange treningskledde damer i alle aldre, med håndkle og drikkeflaske i armene. Lyden av tredemøller og vekter er i godt selskap med stemmer som snakker i munnen på hverandre. Treningsinstuktøren åpner døren og ønsker oss velkommen med et bredt smil om munnen.

Når man har MS er det viktig å trene styrke og utholdenhet. Først og fremst styrke. Det er for å vedlikeholde muskulaturen i kroppen, så dagligdagse gjøremål blir gjennomførbart. Før Liv Jorunn begynte å trene hadde hun dårlig balanse; folk opplevde henne som beruset. Nå har hun trent seg opp med gruppetrening tre ganger i uka sammen med en fysioterapeut. Dette er gjennom kommunen og tiltaket «Psykisk helse». Hvis hun ikke er med på alle treningene, bruker hun å trene på egen hånd.

Vi finner oss en plass,ser oss selv i speilet, og funderer over at alle andre godt kan se oss fomle med stegene. Instruktøren setter på en låt.

- One step touch, sier hun. Samtlige damer i rommet følger hennes steg. Jo lengre vi holder på, jo raskere går musikken. Den nærmest brøler ut av høyttalerne, og stemmen til instruktøren veksler mellom å synge med til sangen og å fortelle neste steg. Halvveis ute i første del går Liv Jorunn ut til siden. Hun drikker litt vann, og setter seg på en grå stepkasse.
- Det blir for mye for det kognitive dette, sier hun, det er inntrykkene hjernen får gjennom en dag. Hun tenker på å gå, men bestemmer seg for å vente på kassen til styrkedelen begynner.

FOTO: Ida Ringstad

Liv Jorunn har i mange år vært aktiv i Skogn Teaterlag, og i fjor var hun endelig tilbake på scenen. Det å klare aktiviteter hun holdt på med før hun ble syk, er viktig for henne, i tillegg til at det er god trening. Det er viktig å kjenne på mestringsfølelsen. Det å sette seg små mål for dagen hjelper på denne følelsen. Det kan være å gå til postkassa eller dra på trening. Trening reduserer muligheten for å utvikle en depresjon og er den mest effektive behandlingen for fatique – utmattelse.

Hun henter seg vekter og en stepkasse, klar for å tyne musklene. Hun er en av de ivrigste på disse øvelsene, dette kan hun. Det korte mørke håret er blitt småfuktig, og når den siste delen av treninga er over er hun god og sliten i kroppen. Likevel fortsetter hun med noen markløft ute i det litt for trange rommet med treningsapparater. Denne tirsdagen klarer hun 55 kilo, men hun er ivrig på å presisere at hun har klart 90 kilo også. Jeg spør henne om gruppetimen vi nettopp var på, og hun svarer;

- Det ble for mye folk der inne, for mange inntrykk. Jeg fikk lyst til å sette meg ned og stenge ut inntrykkene. Jeg følte også at aerobicdelen gikk alt for fort, og jeg mistet mestringsfølelsen, forteller hun.

Sammen med to andre MS-syke har Liv Jorunn opprettet MS-gruppen Myelin. De møtes hver eller hver andre måned, enten på cafè eller for å ta en øl. Gruppen får penger av hovedgruppa for MS i Namdal og Stjørdal, og er dermed gratis for medlemmer. Myelin vil gjerne ha flere medlemmer i alle aldersgrupper, ta kontakt med Liv Jorunn hvis det er av interesse.

Dagen etter møter jeg Liv Jorunn på Sykehuset Levanger. Hun skal til nevrologisk avdeling å få sin månedlige dose av MS-medisinen Tysabri. Vi går opp en grå trapp og køen er lang, selv om klokka ikke er mer enn 08.30. Det første Liv Jorunn må gjøre er å avlegge blodprøver. Bioingeniøren treffer blodåren i venstre arm med en gang, og da det tredje glasset med blod skal fylles står spruten inn i glasset. Jeg blir litt småsvett av å se alt blodet strømme ut i glassene, men pasienten selv tar alt med knusende ro.
- Jeg er så godt vant jeg nå vet du, jeg har jo gjort dette i over to år, sier hun. Egentlig skal hun levere inn en urinprøve også, men snakker seg ut av det med å si at hun kjenner at hun ikke har noen urinveisinfeksjon nå.

Hvis prøvene til Liv Jorunn viser infeksjon eller betennelse kan hun ikke få behandlingen på sykehuset den dagen. Derfor er det viktig å ta blod- og urinprøve den dagen i måneden hun skal få Tysabri. Hvis prøvene viser at hun har en infeksjon i kroppen, for eksempel forkjølelse, må hun vente med å få medisin til hun er blitt frisk.

Videre går ferden gjennom et kunstpreget rom, før MS-sykepleier Berit Nonset kommer og henter oss. Hun tar oss med inn på et hvitmalt kontor med en svart lenestol med tilhørende krakk, og ved siden av den står en bokhylle fylt opp med permer og brosjyrer. Stativet for å henge opp Tysabrien på, med tilhørende infusjonspumpe med mange blå knapper, står ved siden av lenestolen. Berit logger seg inn på dataen og sjekker om blodprøvene ser fine ut. Det gjør de. Da finner hun fram medisinen. Jeg kjenner den sterke lukta av den brenner i nesa. Hun går ut av rommet for å få hjelp av en annen sykepleier for å se til at blandingen av Tysabri og saltvann blir riktig. Jeg benytter meg av sjansen til å spørre Liv Jorunn om hvordan hun synes dette er.

- Det er litt forskjellig. Noen ganger har jeg besøk, andre ganger spiller jeg på mobilen eller sover litt. Denne stolen er så god, sier hun med et smil om munnen.

Tysabri gis intravinøst. Den virker dempende på betennelsesaktiviteten ved MS, den hindrer betennelsesceller i å gå gjennom blodkarene ut i hjernen. Medisinen halverer risikoen for funksjonsnedsetting og reduserer gjennomsnittlig antall attakker med to tredjedeler. Hver enkelt behandling koster ca 15 500 kroner, noe som vil si ca 200 000 kroner i året – per pasient.

FOTO: Ida Ringstad

Det er tid for venflon. Denne gangen treffer den hvitkledde sykepleieren på første forsøk. Liv Jorunn smiler, tydelig fornøyd med å slippe unna flere stikk på håndoverflaten. Blandingen av Tysabri og saltvann henges opp på stativet, og sykepleieren fomler litt med å få infusjonspumpa til å virke. Hun trykker på knappene, og pumpen piper sårt.
- Den ser ikke ut til å virke i dag, konkluderer hun, da får den bare gå av seg selv. Hun spør om vi vil ha en kopp cappuccino fra den nye kaffemaskinen før hun går, og etterlater oss alene med en kaffekopp hver.

Selve medisinen bruker en time på å gå inn, og etter det må pasienten være igjen til observasjon i enda en time.

Praten går lett oss i mellom, og Liv Jorunn forteller velvillig om hennes sykdom og livssituasjon. Det er ikke å legge skjul på at sykdommen har forandret livet hennes. Etter spørsmålet om hun ville kvittet seg med den hvis hun hadde muligheten blir det helt stille i rommet. Jeg kan se at hun tenker, og etter en stund kommer svaret;
- Jeg kan til tider være bitter. Men jeg tror ikke det jeg ville vært uten MS-en min. Jeg begynner å få kontroll over den, og jeg tror sykdommen har gjort meg til et bedre menneske. Jeg har fått ny lærdom, som en 19-åring ikke skal ha, og jeg vil hjelpe andre i samme situasjon og opplyse folk om sykdommen min. En må ha bein i nesa for å være syk, sier hun med en alvorlig mine i ansiktet. Jenta som elsket jul, hater det nå. Det blir for mye å forholde seg til, psykisk.

Store sosiale sammenkomster som bursdager og julaften er det verste Liv Jorunn vet. Mange mennesker og høyt støynivå er ingen god kombinasjon sammen med MS. Hun får lyst til å sette seg ned og stenge alt ute, den sammen følelsen hun hadde under aerobictimen.

Etter noen timer får vi dra. Lenes Bussreiser kjører oss hjem til sokkelleiligheten hun leier i Holsandlia på Skogn. På den singellagte gårdsplassen står det en mørk sykkel lent mot den hvite husveggen. Den er med motor, og gass. Og siden den nettopp har lagt om til piggdekk er dette det fremkomstmidlet Liv Jorunn føler seg trygg på å bruke. Hun ser ikke for seg at hun noen gang kommer til å ta førerkortet, i hvert fall ikke på veldig mange år. Siden hun har kognitive endringer og går på sterke medisiner føler hun seg ikke trygg på seg selv bak rattet.

Vi går ned den umåkede trappen og inn en brunbeiset dør. 70Kvm lys leilighet, perfekt for to. Bilder av Liv Jorunn og kjæresten pryder vegger og vinduskarmer. Et bilde av to av tantebarna hennes står plassert på en av høyttalerne ved TV-en. Stuebordet er dekket av en pose nøttemix fra Rema 1000, et vannglass, noen brosjyrer om MS og en tallerken. Trolig fra frokosten. På en reol mellom iMacen og den brune stoffsofaen står det en fuglebur med en grønn undulat i, han heter Kiwi. Jeg setter meg i sofaen og Liv Jorunn spiser en banan. Hun er sliten etter behandlingen på sykehuset, og legger Fatboyen til på gulvet, dandere noen puter og etpar ullpledd. Hun må bare sove litt.

Dagene Liv Jorunn får Tysabri sover hun mye. Noen dager sover hun seg gjennom hele dagen. Behandlingen tapper kroppen hennes for energien hun har, men dagen etter er den tilbake til normalen. Kroppen trenger å restituere seg etter påkjenningen av den intravinøse medisinen.

Det er uvisst hvor lenge hun sover, og innimellom kommer det noen godlyder der nede fra gulvet. Når hun våkner spør hun om hun har sovet.
- Ja, svarer jeg.
- Åja, ja. Er du sulten, spør hun.
Hun går inn på kjøkkenet og åpner den hvite kjøleskapsdøren. Den er full av notisblokker, en positiv-liste og magneter. Over komfyren henger det en komfyrvakt, en trygghet for Liv Jorunn ettersom hun kan glemme at hun har satt på komfyren, eller glemmer å slå den av. Rett overfor komfyren står rullestolen hennes. Hun bruker den ikke daglig, men synes det er en trygghet å ha.

- Hvis jeg skal på butikken har jeg den ofte med meg for å sette varene i. Og når jeg er på kjøpesenteret har jeg den med så jeg kan sette meg ned litt hvis jeg blir sliten. Alle inntrykkene på et kjøpesenter sliter meg ut, og ofte må jeg si nei til å bli med dit, sier hun før hun fortsetter; – Det er ikke lysten det står på, så det er så kjedelig. Jeg vil gjerne være med på så mye, med på grunn av MS-en min må jeg kjenne på begrensningene mine.

Hvis det blir for mye å forholde seg til kan hun få blackout, og miste synet og/eller bli nummen i hendene. Det er en ettervirkning av mange inntrykk og at kroppen er sliten, hjernen blir så trigget at den kobler ut. Det er de to kognitive problemene som ikke har gått tilbake etter det første attakket.

Det er blitt kveld, og på tide for meg å dra hjem. Hun følger meg opp på gårdsplassen, og takker for at jeg hadde vært sammen med henne disse dagene.
- Det er jeg som skal takke, sier jeg, før vi sier «hadet» til hverandre.

Liv Jorunn Sporild:

• Født 11.11.89.
• Samboer med Hallstein.
• Fikk diagnosen MS da hun var 19 år og gikk på Folkehøyskole.
• Flyttet ut fra foreldrenes hus i februar 2010 for å finne balansen i livet og ta vare på seg selv.
• Har dannet MS-gruppen Myelin, de vil gjerne har flere medlemmer.

Multippel Sklerose, MS:

• En kronisk nevrologisk sykdom som rammer nerver i sentralnervesystemet.
• Regnes som autoimmun.
• Ingen MS er lik.
• I Norge lever ca. 7000 personer med MS.
• 350 – 400 får diagnosen hvert år.
• Sykdommen debuterer vanligvis i 30 – 40 årsalderen, men også barn og unge kan få det.
• Per i dag kan ikke MS helbredes, men det finnes bremsemedisiner som kan påvirke og bremse opp sykdomsforløpet.

Del/bokmerk

– Jenter har andre preferanser enn gutter. Når barna kommer i 5-6 årsalderen har de forskjellige ønsker om hva de vil leke med, sier Anders Aanestad, markedssjef i LEGO.

LEGO kom i januar ut med serien Lego friends, der fargene går i pastell og rosafarger, og figurene har kvinnelige former.

– Jenter er mer opptatt av at det de leker med skal være naturtro, mens gutter flest er mer opptatt av fantasi, fortsetter han.

Får kritikk
Selskapet får kritikk for at Lego Friends egner seg mer til lek med rollespill enn bygging, noe man gjerne forbinder med de kjente klossene. Særlig den feminine utformingen av figurenes kropper har skapt reaksjoner.

– Dette bidrar til kjønnsstereotyper som gjør jenter misfornøyd med sin egen kropp, sier Carolyn Costin, ekspert på spiseforstyrrelser, til LA Times.

Markedssjef Aanestad påpeker at kravet om lego spesielt for jenter kom fra forbrukerhold.

– Det har kommet både positive og negative reaksjoner på den nye serien. Vi har mange serier rettet mot gutter, og vil jo selvfølgelig at jenter også skal leke med lego. Vår intensjon er å gjøre lego tilgjengelig for alle, avslutter han.

Bør få velge selv
Firebarnsfar Roger Negård har ikke noe imot jentelego.

– Jeg er av den oppfatning at voksne bør ha en kjønnsnøytral holdning til leker. Moderne mennesker med et moderne menneskesyn liker å tenke kjønnsnøytralt, men ubevisst kjøper vi nok leker etter kjønn og barnas interesser.

Når barna er store nok til å gjøre bevisste valg, mener han at barna bør få velge selv hva de vil leke med.

– Til syvende og sist bør man se og lære seg hvilke interesser barnet har, og ikke tvinge dem til å leke med det vi voksne mener er riktig, avslutter Negård.

Del/bokmerk

- Det er jo ikke jeg som skal ha honnør for det. Jeg tar bare bildene, og så står folkene
for innholdet.

19 år gamle Fride Herfjord fra Trondheim driver gatemote-bloggen Trønderhunter. I
februar kom hun til finalen i kategorien gatemote-blogg i Vixen Blog Awards, blogg-
Norges største og eneste prisutdeling. Selv om 19-åringen driver en av Trondheims
mest populære blogger, er hun, i motsetning til de fleste andre bloggere, ikke opptatt
av å sette seg selv i fokus.

Vil vise fram andre
- Jeg har jo ikke så mye å komme med, jeg vil bare vise fram alle andre, forteller hun.

En gatemote-blogg er en blogg med mennesker og klesstil i fokus. Kort fortalt blir
tilfeldige mennesker tatt bilde av på gata, bildene legges ut på en blogg, og bloggen
fungerer som en slags inspirasjonskatalog for mote- og stilinteresserte.

Ideen om Trønderhunter vokste fram i 2009, da Herfjord og ei venninne som var med
på oppstarten gikk i 10. klasse.

- Det var veldig mange store byer i Norge som på den tiden som hadde gatemote-
blogger, og vi så at Trondheim ikke hadde en. Vi hadde lyst til å gjøre noe med det,
så vi begynte bare en dag og gå og ta bilder av folk. Når jeg ser tilbake på det var det
utrolig tøft av oss å gjøre det, men det var sånn bloggen oppstod i utgangspunktet,
forteller hun.

Motejakt
Tidligere i vinter fikk hun vite at hun var nominert til Vixen Blog Awards for beste
gatemote-blogg.

- Jeg fikk melding av ei venninne som hadde sett at jeg var nominert. Det var gøy,
men det var vel først da jeg kom til finalen at jeg syntes det virkelig var artig å være
med på det. Jeg dro ikke til Oslo på utdelingen selv siden jeg går på skole, men det
er gøy at det arrangeres sånt i Norge. Jeg må innrømme at jeg trodde det var mindre
seriøst enn det er, da, ler hun.

Herfjord fikk seg en overraskelse da hun fikk vite at selveste Yvan Rodic, som driver
en av verdens mest populære gatemote-blogger, var en av dommerne i Vixen Blog
Awards. Navnet Trønderhunter er nemlig inspirert av navnet på Rodics egen blogg,
Facehuner.

- Det var litt flaut, men navnet er jo et poeng i seg selv, får hun fram, når hun får
ansiktet opp av hendene hun nettopp begravde det i.

- Først syntes vi navnet var litt harry, men så tenkte vi at Trøndelag er jo litt harry, så
vi gikk for navnet Trønderhunter. Det klinger, og det er noe folk husker, mener hun.

Slik som mange andre, ble det aldri en rosablogger av Herfjord. For henne var det
viktig å skape noe unikt.

- Jeg synes ikke alle rosabloggene er nødvendig for samfunnet, men jeg synes det er
en interessant måte å få fram flere stemmer og meninger. Samtidig skjønner jeg ikke
hvorfor tenåringsjenter gidder å bruke så mye tid og energi på å skrive om hva de har
spist og hva de har på seg, når det bare er helt vanlige klær. Det er kanskje litt frekt
å si, men jeg tror det er et eksponeringsbehov som ligger bak. Jeg synes at hvis man
skal starte en blogg bør man ha noe eget å komme med, man må skille seg litt ut, sier
hun.

Stilsikker
Herfjord er kledd enkelt og i helsvart. Hun bærer en nesten gjennomsiktig skjorte,
med en tynn genser over. Rundt halsen henger et gullfarget smykke med et
ravnehode. Hun har mørkt hår, satt opp i en klassisk knute i bakhodet. Hun drikker
en chai latte, som hun selv mener det er byens beste. På leppene har hun spor av rød
leppestift, som har blitt hvisket ut i løpet av dagen. Selv om hun kler seg godt og
driver en moteblogg, føler hun seg imidlertid ikke som en moteekspert.

- Jeg pleier å være forsiktig når jeg svarer på spørsmål om klær, jeg føler meg jo
ikke som noen moteguru, men jeg liker jo å følge med litt. Jeg tar ikke meg selv så
høytidelig. Hvis jeg har hatt på meg pelskåpe før trening, hender det at jeg ender med
å gå hjem i pelskåpe og treningstights, ler hun.

Herfjord forteller at hun ikke er like opptatt i mote som hun var før, men at hun alltid
har vært mer interessert i stil.

- Jeg synes klesstil er en artig måte å uttrykke seg selv på. Jeg bryr meg selvfølgelig
om hva jeg har på meg, men det er kanskje sånn at kjæresten min er mer opptatt av
akkurat mote enn det jeg er, sier hun med et lurt smil.

Herfjord beskriver sin egen stil som enkel, og sier at stilen hennes har blitt mer
klassisk de siste årene. Samtidig har hun dager hun kan gå i joggebukse gjennom byen
etter trening, og hun påpeker at hun har på seg joggesko i dag. Når hun leter etter
inspirasjon, retter hun blikket mot Danmark

- Danskene gjør mye kult på gatemote-fronten, de kombinerer mye komfortabelt og
klassisk. Jeg går jeg i klær jeg liker, rett og slett, understreker hun.

Tror du noen ville stoppet deg på gata for å ta bilde til en gatemote-blogg?
- Jeg tror kanskje jeg ville stoppet meg selv et par ganger, kanskje. Kanskje. Men
absolutt ikke hver dag.

Flink pike-syndrom
Herfjord vokste opp i det hun kaller for et normalt miljø, med kjernefamilie og
storfamilie. Hun vokste imidlertid ikke opp med noen forutsetninger for å bli
interessert i det som opptar henne i dag.

- Det er ingen i familien min som har en spesiell interesse for mote, heller ikke
musikk, så hvordan jeg ble det, det vet jeg ikke. Men jeg har vært omringet av flinke
folk, først og fremst, så kanskje det er litt sånn “flink pike-syndrom”. Hvordan jeg
har funnet ut av det der vet jeg ikke, for det er ingen i familien min som har pushet
meg innpå noe sånt. Jeg går samfunnsfaglig linje på Katta, mens foreldrene mine gikk
realfag. Kanskje jeg bare tok et skikkelig ungdomsopprør mot dem, siden jeg ikke
gjør noe av det de gjør, forteller hun.

Hvilket miljø tilhører du nå?
- Det er et veldig kreativt miljø. Jeg har veldig mange venner som driver med
fotografering, film og musikk. Det er et samfunnsengasjert og generelt engasjert
miljø, og det er det som påvirker meg mest. Det er vi som hang på ISAK for mange år
siden, forteller hun, og legger til at hun tror ungdomshuset ISAK hadde stor betydning
i hennes tidlige ungdomstid.

Framtidsplaner
Herfjord går i tredje klasse på Trondheim Katedralskole, og forteller at hun til høsten
har lyst til å studere kommunikasjon og markedsføring, og det helst i Sverige eller
Australia.

- Det er kanskje ikke den mest kreative biten, men det teoretiske rundt strategisk PR
og markedsføring hadde vært artig, sier hun.

Hun skyter inn at det kan være vanskelig å være tro mot stilen sin i Trondheim, mye
på grunn av været.

- Det hadde vært fint hvis jeg flyttet til Australia, da hadde jeg sluppet å hatt på
boblejakke! sier hun fornøyd.

Herfjord nøler lenge når hun får spørsmål om hvor hun er om ti år.

- Hvor gammel er jeg da, 29? spør hun, og tar seg litt betenkningstid mens hun tar en
slurk av chai latten.

- Jeg har ikke noen spesielle mål om at da og da skal jeg ha mann og barn. Jeg holder
det egentlig ganske åpent. Men jeg håper jo at jeg har en jobb jeg er fornøyd med. At
det har blitt noe av meg, humrer hun.

Herfjord forsikrer om at Trønderhunter vil leve videre selv om hun til høsten skulle
finne seg selv på andre siden av verden, eller over grensen hos Söta Bror.

- Jeg har funnet noen som har lyst til å ta over etter meg, og det er veldig betryggende.
Jeg kommer til å gi all makt til arvtageren, og det blir spennende å følge med bare
som tilskuer. Det kan hender jeg går på veggen og er nødt til å være med likevel, da.
Men jeg håper bloggen fortsetter å leve.

Del/bokmerk

- Når jeg ser på stedet og naturen, så forstår jeg hvorfor Wagner fikk inspirasjon til å skrive et så fantastisk verk. For meg er det en stor utfordring å få muligheten til å fortelle en god historie og et medrivende drama som kan bevege mennesker over hele verden, sier en begeistret Kasper Holten

Foto: Mikios Szabo

Stein-Roger Bulls produksjonsselskap NordicStories vil nå stå for produksjonen av Wagner-stykket for så å selge det internasjonalt på fjernsyn. Planene er lagt til 2013, da er det nemlig 200 år siden Wagner ble født.

- Det er nå vi har denne sjansen. Jeg tror denne muligheten er så spesiell og unik at vi vil få det til. Jeg har aldri gått i gang med et forprosjekt uten at det har blitt noe av, sier Bull.

Bull mener at prosjektet er svært utfordrende og at det vil berøre store deler av lokalbefolkningen.

- En tv-produksjon av den dimensjonen som det her er snakk om, ligner en filmproduksjon som vil involvere flere hundre mennesker. Før vi går i gang understreker jeg alltid at det vil bli tøft de ukene det står på, men etterpå skal folk kunne si at det var verdt det, avslutter han.

Del/bokmerk

Ingrid Bjerknes, gründeren av Hancock cupcakes, inviterte inn til jentenes kveld på Bagel and Juice i Vika torsdag 9. februar.

- Det er jo en liten drøm som har gått i oppfyllelse. Det er ikke tatt for gitt at man skal kunne leve av ideen sin allerede etter ett driftsår, forteller Ingrid.

Ideen bak konseptet kom etter et studieopphold i USA. Hun forteller at hun brukte et helt år på å få tak i de beste råvareprodusentene. Selv har hun ingen form for konditor bakgrunn, men likevel har denne jenta nådd helt til tops.

- Etter Sex and The City filmen, og Entourage, har cupcaksene skutt i været, forteller hun.

Kursene som Ingrid holder har vist seg å være svært populære. Hun forteller at hun har fått forespørsel om å holde kurs fra blant annet magasinet Cosmopolitan, og flere andre som hun ikke vil røpe.

- Jeg holder kun kurs ved forespørsel fra bedrifter og privatpersoner. Dette kommer av at jeg ikke har et eget lokale foreløpig. Tanken er å lære andre at cupcakes er super enkelt, og at alle kan få det til, sier hun.

Blant de mange påmeldte til denne rosa kvelden, var det omtrent 40 jenter som stilte. Alle var de ivrige på å få lære triksene til Ingrid. De fikk utdelt velkomstdrink, sprøytepose, tipp, vanilla cupcakes fra Sex & The City´s Bakery, eske til å ta med cupcaksene hjem, pynt til å dekorere cupcakes med, og en oppskrift fra boken “Cupcakes- Lag dem selv, av Ingrid Bjerknes. Jentene fikk drømme seg inn i Sex og Singellivs faste besøk på Mangnolia Bakery i New York.

- Jeg fikk vite om kurset på facebook. Ingrid hadde opprettet et event for denne kvelden, sier Marianne Solheim Birkeland (27).

Hun forteller også at hun er venn av Ingrid, og at hun derfor før har prøvd seg å lage cupcakes på egenhånd.

- Ingrid er blant mine barndomsvenner. Jeg har jobbet med henne siden hun startet dette firmaet, sier Julia Lundberg (26).

Ingrid Bjerknes holder cupcake-kurs.

Hun forteller at hennes arbeidsoppgaver har vært i forhold til PR, og arrangementer.

Oppstartsfasen

- Jeg visste med en gang at jeg ikke kunne drive å bake på heltid, jeg er verken konditor eller har interesse av det. Derfor tenkte jeg at jeg måtte få tak i et konditori, som kunne hjelpe oss med å utvikle produktene, sier Ingrid.

Ingrid forteller at hun heller ikke selv sitter med regnskap. Hun har outsourcet regnskapet til et regnskapskontor, som tar av seg alt av det økonomiske i bedriften.

- I tillegg så har jeg sjåfører som leverer kakene, og det er jo også veldig deilig å slippe å tenke på leveringene. Jeg kunne aldri drevet med dette i skalaen som jeg gjør om ikke vi hadde hatt det store apparatet i ryggen, forteller hun.

Hun forteller også at hun har et ordrekontor på konditoriet som tar imot bestillingene, og sender de videre til produksjon og kjørekontor.

- I prinsippet så fungerer jeg nesten som en selger for Nobel Conditori, som da er konditoriet jeg bruker. For å beskytte min egen industri og varemerke har jeg en kontrakt med Nobel Conditori som sier at de ikke kan selge cupcakes. Får de en cupcake henvendelse, så går det gjennom meg og mitt firma, legger hun til.

Vunnet pris

Ingrid har selv gitt ut boken “Cupcakes- Lag dem selv” under forlaget Cappelen Damm. Denne boken har vunnet prisen “Beste dessert kokebok i Norge 2011″, som ble kåret av prestisjefulle Gourmand International. Hun forteller at dette har gitt henne et ekstra kick til å skrive en ny bok.

- Den nye boken skal handle om cookies & nye kaketrender, noe som jeg ser kommer mer og mer til Norge. Det som er gøy, er at det er en virkelig stor trend nå med husmor idealet, så jeg bare kjører på med dette for å få mest mulig spinn-off på denne trenden.

Ny satsing

- Jeg tenker at nå som jeg har utviklet cupcakes, må jeg videreutvikle konseptet, slik at jeg kan begynne med nye ting, ikke bare fokusere på cupcakes. Man må ikke stoppe opp, men fornye konseptet hele tiden, og forbedre seg hele tiden.

Hun fortsetter å fortelle om at de nå har tenkt til å begynne med cupcake miks, som folk kan lage cupcakes hjemme.

- Nytenkning er virkelig et must for å være foran alle andre om man skal kunne ha suksess med dette konseptet, legger hun til.

I dag får du tak i Handcock cupcakes på Nest, som ligger i Jacob Aalls gate 13, og Starbucks på gardermoen. De tar også i mot større bestillinger på deres hjemmeside: www.handcockcupcakes.no.

- Det har vært utrolig mange som har bestilt cupcakes til Valentines Day. Nordmenn er litt romantiske av å til, forteller Ingrid.

- Bryllupsmarkedet er et stort marked vi retter oss inn mot, og som vi ønsker å satse mer på nå i 2012, avslutter hun.

(Foto: Julianne Nilsen)

Del/bokmerk